Vertslandsstøtte under press – en analyse av sivilsamfunnets evne til å støtte Forsvaret ved mottak av allierte landstyrker

Vi studerer vertslandsbehov og -kapasitet i et tenkt scenario der Norge skal motta allierte landstyrker som skal operere i Nord-Finland. Kan Forsvaret, ved bruk av sivil kapasitet i områdene, motta og frakte de allierte styrkene til Nord-Finland uten at det oppstår forsinkelser?

Vi legger til grunn et krevende scenario hvor 50 mekaniserte bataljoner ankommer Norge over ti dager, og etter et kort opphold i Norge fraktes videre til Nord-Finland. Innenfor denne rammen ser vi på om Forsvaret kan understøtte mottak og transitt av styrkene ved å bruke sivil kapasitet uten at det oppstår forsinkelser. Vi avgrenser oss til å vurdere:

• kaiplasser
• kapasitet for lossing av kjøretøy og forsyninger
• oppstillingsareal • innkvarteringskapasitet
• verkstedplasser for tunge kjøretøy
• helsebesøk
• frakt av personell, lette og tunge kjøretøy, og etterforsyninger

Vi antar at mottaket skjer i områdene rundt Oslofjorden, Trondheimsfjorden, Ranafjorden og Ofotfjorden. I disse områdene ligger havner, flyplasser og godsterminaler samlet. Vi legger til grunn at Forsvaret kan bruke store deler av kapasiteten i og rundt disse områdene og en betydelig del av samfunnets fraktressurser.

Vi finner at Forsvaret, ved å bruke denne kapasiteten, i stort kan understøtte styrkene om de kommer jevnt utover de ti dagene og spredt utover landet. Dersom styrkene ankommer samtidig, eller kun på ett av områdene, vil dagens kapasitet ikke være tilstrekkelig. I hovedsak skyldes dette begrensninger i omlastingskapasitet av forsyninger fra sjø til land og kapasitet til å fremføre tungt materiell som stridsvogner og artillerivogner.

Resultatene tyder på at det bør planlegges for et spredt mottak der kapasitet i større deler av samfunnet kan benyttes. Ved å bruke kapasiteten i flere mottaksområder vil den som regel være tilstrekkelig for å dekke alliertes behov. Resultatene våre tyder også på at kapasiteten som Forsvaret kan disponere for å understøtte allierte, bør være noe større enn det vi har antatt i denne rapporten. I det minste bør pågående anskaffelser i tungtransport realiseres, og det bør være gode mekanismer på plass som sikrer at Forsvaret får betydelige andeler av sivil kapasitet til å understøtte allierte styrker. Om samfunnet ellers også har behov for de samme ressursene kan dette kreve ytterligere investeringer i kapasitet. Kapasiteten vi la til grunn for frakt av tungt materiell, som gjenspeiler Forsvarets beredskapsavtaler, viste seg å være utilstrekkelig. Dette tyder på at volumet på beredskapsavtalene ikke er tilstrekkelig for å understøtte et mottak som det vi har beskrevet.