Measuring alliance reliability – current practices and future research

Forsvarsallianser forplikter stater til å støtte hverandre i konflikter. Formålet er gjerne todelt. Alliansen skal øke evnen til å avskrekke væpnet konflikt og øke sjansen til å lykkes i konflikt dersom avskrekking feiler. Forventningen om alliert støtte i konflikt er derfor en bærebjelke i forsvarsplanlegging i stater verden over. Samtidig blir ikke alle allianser innfridd. Nylig forskning på alliansereliabilitet konkluderer med at allianser ofte ikke innfris.

I perioden etter Andre verdenskrig gikk USA inn i en rekke allianser. Nylig forskning på alliansereliabilitet impliserer at USA i denne samme perioden ikke innfridde noen av allianseforpliktelsene sine. Dette er påfallende ikke kun fordi så mange stater avhenger av amerikanske sikkerhetsgarantier, men fordi det intuitivt virker å gå på akkord med det faktum at de fleste av USAs allianseforpliktelser har vedvart.

Denne rapporten undersøker fire sentrale antakelser i den rådende forskningslitteraturen om alliansereliabilitet. Antakelsene avvendes på Den andre krisen over Taiwan-stredet. Dette er et illustrerende eksempel på begrensningene i rådende forskningspraksiser. Her finnes også implikasjoner for videre forskning.

Undersøkelsen finner at tidligere forskning har produsert uvurderlige bidrag til vår forståelse for alliansedynamikk. Samtidig er forskningsdesignet svært begrenset i omfang. Den benytter seg av snevre definisjoner av eksempelvis alliert støtte, inkluderer kun visse typer allianse, og gir dermed resultater som kan være upresise. Eksempelvis måles kun allianser som konfronteres med mellomstatlig krig, til tross for at denne typen krig er mindre vanlig etter 1945. Dette fører til et lite og skjevt utvalg av allianser, da de alliansene som evner å avskrekke konflikt ikke blir testet. Videre blir teksten i- og konteksten rundt hver enkelt allianse sjelden tatt hensyn til i tilstrekkelig grad. Operasjonaliseringen av allianseinnfrielse krever at en stat går inn i krig ved sin alliertes side. En slik todelt behandling av alliert støtte utelater militær og ikke-militær støtte under terskelen av å bli part i krigen.

Funnene i denne rapporten impliserer at allianser kan være mer reliable enn det nylig forskning tilsier. Alliansereliabilitet er, i likhet med relaterte begreper som avskrekking, et komplekst fenomen som er vanskelig å måle. Særlig gjelder dette når det ikke tas høyde for alliansetekst- og forbehold, den allierte relasjonen og konfliktens kontekst. Dette viser behovet for en bredere forståelse av alliansereliabilitet. Alt i alt bør vi være forsiktige med å trekke generaliseringer fra stordataforskning på fenomenet. Snarere bør vi anvende denne forskningen som et fruktbart grunnlag for dybdestudier av hver allianse.