Lønn og inntekt i Forsvaret

Personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Hvert år går 45 prosent av driftsbudsjettet i Forsvaret (17 mrd. 2020-kroner) til å rekruttere, beholde, motivere, utvikle og avvikle denne ressursen. Det er organisasjonens lønns- og insentivsystem som setter rammene for hvordan disse midlene kan fordeles hensiktsmessig blant Forsvarets ansatte. Forsvarets oppgaver, personellstruktur og det sivile arbeidsmarkedet endres imidlertid over tid i takt med sikkerhetssituasjonen, demografisk utvikling og konjunkturene. Slike endringer kan utløse behov for tilpasninger i Forsvarets lønns- og insentivsystem for å sikre organisasjonen «riktig kompetanse til rett tid». Utgangspunktet for en revisjon av insentivsystemet er et godt bilde av nåsituasjonen, hvor utfallet av eksisterende ordninger for en bredde av personellet fremgår.

I denne rapporten viser vi hvordan lønns- og insentivsystemet i Forsvaret påvirker personellets lønn og inntekt. Vi ser både på inntektsnivå og -fordeling. Videre avdekkes det lønns- og inntekts-forskjeller mellom sammenlignbare grupper av personell på tvers av blant annet driftsenheter (DIF) og kjønn. Personellet gjøres sammenlignbart ved å ta hensyn til at alders- og gradsstruktur, kjønnsbalanse, type tjeneste og antall arbeidstimer varierer sterkt på tvers i de ulike DIF-ene. Lønns- og inntektsforskjeller er tidligere ikke estimert for Forsvaret, og studien er således den første av sitt slag.

Vi finner at alder, arbeidsinnsats målt i timer og aktivitetsbaserte tillegg er viktige drivere bak inntektsnivået. Medianinntekten for offiserer i 2020 var 860 000 kroner, mens den for spesialister og sivile var på henholdsvis 645 000 og 635 000 kroner. Medianarbeidsinnsatsen som ligger bak er på henholdsvis 1,16, 1,23 og 1,00 utførte årsverk. Spredningen i inntekt er stor. Blant militært personell er det 25 prosent som tjener mer enn 930 000 kroner, mens det samtidig er 25 prosent som tjener under 610 000 kroner. Mye av spredningen skyldes at insentivene treffer personellet ulikt. Det er viktig å ta hensyn til denne spredningen i en videreutvikling av insentivsystemet.

Sjøforsvaret er driftsenheten med klart høyest innsats (median på 1,6 utførte årsverk) og høyest andel i operativ tjeneste. Det gir igjen et inntektsnivå for militært ansatte langt over andre enheter. Blant sammenlignbart personell er imidlertid inntektsnivået for offiserer i Sjøforsvaret 7 prosent lavere enn i Hæren når vi tar hensyn til innsatsen. Den høyeste inntekten blant sammenlignbart personell på tvers av DIF-ene, finner vi i Luftforsvaret. I Luftforsvaret er inntekten for militært ansatte om lag 10 prosent høyere enn i Hæren. Det er viktig at balansen mellom søkere til operativ og annen tjeneste er optimal. Vi finner at operativ tjeneste er 7 prosent bedre betalt for offiserer etter at vi har tatt hensyn til ulik arbeidsmengde. Operative spesialister har en inntekt som er 2 prosent høyere enn for spesialister med annen tjeneste.

Forsvarets lønnspolicy fastsetter at det skal være likelønn mellom kjønnene. Vi finner at militære kvinner jobber om lag 3–5 prosent færre timer enn sammenlignbare menn, og de har 33 prosent lavere sannsynlighet for operativ tjeneste. Disse kjønnsforskjellene i karrierevalg kan også gi utslag i lønns- og inntektsforskjeller. Vi finner at militære kvinner har om lag 3 prosent lavere inntekt enn sammenlignbare militære menn. Tilsvarende tall for sivile er om lag 6 prosent. Det er ingen kjønnsforskjell i regulativlønn for offiserer, mens den er på 2 prosent for spesialister.