Can recent developments in Chinese financial statecraft capabilities have implications for Norway’s national security interests?

Samspillet mellom økonomiske virkemidler og nasjonal sikkerhet har de senere årene fått økt oppmerksomhet i både akademiske og politiske miljøer. Opptrappingen av handelskonflikten mellom USA og Kina, samt USAs økende bruk av handelstiltak som pressmiddel, har gitt ny aktualitet til økonomisk statshåndverk – den strategiske bruken av økonomiske ressurser for å fremme utenrikspolitiske mål. Nært beslektet er det nyere og mindre utforskede begrepet finansielt statshåndverk, som viser til hvordan finansielle instrumenter og infrastrukturer kan brukes til tilsvarende strategiske formål.
Kinas rolle i det internasjonale finanssystemet har endret seg betydelig de siste årene, særlig gjennom utviklingen av nye finansielle teknologier. Denne rapporten undersøker om disse endringene kan styrke Kinas evne til å utøve finansielt statshåndverk på måter som kan få sikkerhetspolitiske konsekvenser for Norge. Analysen tar utgangspunkt i teorien om gjensidig avhengighet som våpen («Weaponized Interdependence»), som viser hvordan nettverks-strukturer skaper maktasymmetrier: Stater som inntar sentrale posisjoner, såkalte knutepunkter, kan utøve tvangsmakt gjennom eksklusjon (ved å utnytte flaskehalseffekter) og informasjons-kontroll (ved å utnytte såkalte panoptikoneffekter). Vi vurderer om Kinas fremvekst som et finansielt «knutepunkt» styrker landets evne til å utøve finansiell statshåndverk overfor Norge, med særlig vekt på fire finansteknologier: CIPS, e-CNY, Alipay og kinesisk-støttede stablecoins.
Funnene våre viser at disse instrumentene foreløpig ikke skaper flaskehals- eller panoptikon-effekter som kan brukes mot Norge. Hovedkonklusjonen er derfor at Kinas økende kapasitet innen finansielt statshåndverk, med utgangspunkt i de fire undersøkte instrumentene, ikke utgjør noen direkte sikkerhetsrisiko for Norge på det nåværende tidspunkt. Det er likevel viktig at norske myndigheter følger nøye med på indirekte risikoer. Teknologiene kan styrke Kinas motstandskraft mot vestlige sanksjoner, redusere kostnadene ved mulige angrep på vestlig finansiell infrastruktur og på lengre sikt endre den strategiske maktbalansen på måter som kan gi nye sikkerhetspolitiske utfordringer for Norge.