Sikkerhetspolitikk

I denne rapporten belyser vi omtalen av offensive cyberoperasjoner i et utvalg av stater. For å undersøke dette har vi valgt en todelt tilnærming. I første del av rapporten vurderer vi hvordan stater omtaler egen evne til å utføre offensive cyberoperasjoner i strategi- og policydokumenter. Dette kan bidra til å avdekke mulige variasjoner i tilnærming til offensive cyberoperasjoner mellom ulike stater. Utvalget for første del av rapporten består av USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Tyskland, Danmark, Sverige, Finland og Estland. Stater som USA og Storbritannia har vært og er svært toneangivende for utviklingen på feltet. Danmark, Sverige og Finland er valgt ut fordi de kan gi både et småstatsperspektiv og et nordisk perspektiv. I fremstillingen av egen tilnærming til offensive cyberoperasjoner har statene USA, Storbritannia og Frankrike en tydeligere offensiv vinkling sammenlignet med de andre statene i utvalget. Nederland, Danmark, Sverige, Finland og Canada legger vekt på å fremstille offensive cyberkapabiliteter i et forsvarsperspektiv. Estland og Tyskland er mer tilbakeholdne i å tydelig referere til offensive cyberoperasjoner, men fremstiller likevel et behov for cyberkapabiliteter innenfor rammen av nasjonal sikkerhet. I andre del undersøker vi mulige forklaringsfaktorer for hvorfor stater har utformet særegne tilnærminger til offensive cyberoperasjoner. Dette gjennomføres gjennom en analyse av fremstillinger i strategi- og policydokumenter opp mot statens strategiske kultur. Strategisk kultur påvirker tenkning rundt korrekt atferd i sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dermed kan vi legge til grunn at denne tenkningen også påvirker oppfatningen av hva som er et legitimt handlingsrom innen statens bruk av offensive cyberoperasjoner. Utvalget av stater i del to av rapporten er USA, Tyskland og Danmark. Basert på eksisterende litteratur om strategisk kultur utarbeider vi kategorier for strategisk kultur for de tre statene i utvalget. Vi finner at USA og Danmark anser det som legitimt å bruke offensive cyberoperasjoner som et maktmiddel utenfor egne landegrenser og mot andre stater. Denne tilnærmingen gjenspeiler statenes strategiske kultur. Tyskland, til forskjell, har en tilnærming til offensive cyberoperasjoner som fremhever egen sikkerhet og ikke-militære trusler, særlig trusler fra kriminelle aktører. Vi finner at denne tilnærmingen også gjenspeiler Tysklands strategiske kultur.

Utviklingen går raskt i Arktis, drevet av klimaendringene. Den mest dramatiske av disse endringene er isen som trekker seg tilbake på land og til havs, noe som åpner for nye transportruter og nye muligheter for å utvinne ressurser. Analytikere og observatører har aktivt debattert de mulige konsekvensene av denne utviklingen for regional og global sikkerhet, og en rekke stater ser på Arktis som et mulig område for militære operasjoner. Et endret klima og det at den menneskelige aktivitet i regionen trolig vil øke, utgjør bare noen få av de relevante faktorene som bør vurderes. Hva vil kjennetegne det arktiske operasjonsmiljøet om 30 år?Et av dilemmaene i forsvarsplanlegging er behovet for å forberede seg på ukjente fremtidige hendelser som kan innebære bruk av militær makt. Militære operasjoner er imidlertid svært situasjonsbetingede, og konteksten påvirker en operasjons karakter og potensielt utfallet. En måte å unngå det å være fullstendig uforberedt på er gjennom en strukturert prosess der vi konstruerer mulige fremtidssituasjoner med ulike kombinasjoner av relevante faktorer for å se hvordan disse vil påvirke gjennomføringen av militære operasjoner. Et viktig aspekt ved operasjonsmiljøet er samspillet mellom disse faktorene og særlig de andre og tredje ordens effektene som resulterer.I denne analysen utforsker vi tre mulige arktiske «fremtider» ved å bruke et analytisk rammeverk som består av fem faktorer: geopolitikk, miljø, samfunn, militære systemer, og doktriner og operasjonskonsepter. Den første av de konstruerte fremtidene består av en enkel og nesten lineær ekstrapolering av dagens trender. Den andre tar for seg en fremtidsutvikling der Russland og Kina har et tett partnerskap i Arktis, og i den tredje fremtiden ser vi for oss betydelige teknologiske endringer som reduserer behovet for å utvinne ressurser i Arktis. Vi evaluerer implikasjonene for militære operasjoner innenfor hver av disse fremtidene ved å ta for oss hvordan de endrer den operasjonelle konteksten på fellesfunksjonene: kommando og kontroll, etterretning og informasjon, mobilitet og manøver, ild, understøttelse og beskyttelse.Vi finner at noen elementer ved det fremtidige arktiske operasjonsmiljøet vil påvirke enkelte aspekter ved militære operasjoner som mobilitet og forsyning nesten uansett hvordan fremtiden utspiller seg. Dette er hovedsakelig på grunn av effekter ved klimaendringene som er «låst» i atmosfæren, og som vil påvirke regionen uavhengig av eventuelle reduksjoner i klimagassutslipp. Andre relevante aspekter inkluderer utvidelsen av sivil infrastruktur for å utvinne ressurser, økningen i antall satellitter i polar bane, og teknologiske løsninger som forbedrer visse forsyningsaspekter av understøttelse. Selv om mange av endringene vi antar vi vil se i den arktiske regionen kan utvikle seg som forventet, er det ikke garantert. Norske beslutningstakere bør forberede seg på et bredere spekter av mulige oppgaver i et stadig mer krevende operasjonsmiljø.

The Taiwan issue is probably the hottest flashpoint between the US and China. Our reportbegins by describing what the conflict is about and why it is particularly pertinent right now.Then, we discuss to what extent the scenario is plausible and relevant to Norwegian defenceplanning. To assess plausibility, we discuss whether Beijing could make a political decision toinvade. We also discuss some important operational considerations for a possible invasionattempt. Finally, we analyse in what ways an invasion of Taiwan could affect the NorwegianArmed Forces. Our report concludes that the scenario is plausible and relevant. A war betweenthe US and China over Taiwan will affect Norway and the Armed Forces in many ways. Ourreport, however, focuses on some important implications to the Armed Forces, specifically:• The supply of semiconductors could be disrupted or stopped, which would makecomputing power a scarce resource for which critical societal functions, including theArmed Forces and defence industry, could need priority.• Norwegian and Norwegian-affiliated shipping is a unique transport resource globally. Ifthese ships contribute with transportation tasks in areas where they will be exposed torisks, they may need military protection.• National crisis management may include strategic evacuation of Norwegian citizens inthe Asia-Pacific region, requiring contribution from the Armed Forces.• In a global perspective, Norway’s main contribution to allied security and crisismanagement during a Taiwan war will be Norway’s presence and operations in the HighNorth. However, we cannot rule out a request for military support to the operation in theAsia-Pacific region.• The war may limit the US’ options to provide military support in the High North, which inturn necessitates an increase in Norwegian contributions to allied security and crisismanagement here.• Even though the US might ‘win’ a war over Taiwan, we should take account of theoutcome that its global power projection capabilities would be weakened, including inthe High North.• If China were to succeed in invading Taiwan, China would have breached the firstisland chain, weakening the American position in the Pacific. In the long term, a rebuiltChinese military could be used for new tasks that could enhance its military presenceglobally.In sum, our report concludes that these considerations have sufficiently graveconsequences for the Norwegian Armed Forces to merit inclusion in Norwegian long-termmilitary planning.

I denne studien undersøker vi norske eksperters evne til å forutsi utviklingen i krigen i Ukraina. Eksperters prediksjoner påvirker befolkningens og beslutningstagernes forventinger om sikker-hetspolitiske spørsmål. Vi har imidlertid lite kunnskap om hvor godt eksperter evner å forutsi fremtidig utvikling. Tidligere studier har målt treffsikkerheten deres gjennom spørreundersøkel-ser der ekspertene har blitt bedt om å tallfeste prediksjonene sine. Disse studiene har vist at eksperter ikke treffer særlig bedre enn ren gjetning. Samtidig er ikke spørreundersøkelser repre-sentativt for måten eksperter normalt uttaler seg om fremtiden på. Ekspertene uttaler seg oftest kun om temaer de har kompetanse på, og bruker ord snarere enn tall når de beskriver sannsyn-ligheter. Her måler vi ekspertenes treffsikkerhet basert på deres egne uttalelser i norske medier.Studien er basert på 173 prediksjoner fra 10 av de mest siterte ekspertene i norske medier i for-bindelse med krigen i Ukraina. Prediksjoner defineres her som uttalelser om fremtidige utfall som inkluderer en sannsynlighetsvurdering. Med sannsynlighetsvurdering mener vi ord og uttrykk som beskriver hvor sannsynlig utfallet er, for eksempel «lite sannsynlig» eller «trolig». Treffsikkerheten er målt ved å undersøke hvor ofte det utfallet som ekspertene pekte på som det mest sannsynlige, faktisk skjedde.Resultatene viser at ekspertene har truffet på mer enn fire av fem prediksjoner (81 prosent). Ekspertene traff derimot vesentlig dårligere på spørsmål om hvorvidt Russland ville gå til full-skalainvasjon, og hvordan invasjonen ville arte seg (48 prosent). Ekspertene som «bommet» på invasjonsprediksjonene, hadde imidlertid omtrent like god treffsikkerhet på prediksjoner om andre utfall som ekspertene som «traff». Ekspertenes individuelle treffsikkerhet varierer fra 68 prosent til 100 prosent, men det er betydelig forskjell i hvor mye ekspertene har predikert. Data-settet gir ikke grunnlag for å si noe om systematiske individuelle forskjeller i prediksjonsevne fordi ekspertene i media predikerer ulike utfall på ulike tidspunkt. I tillegg gjør bruken av språk-lige sannsynlighetsvurderinger, i stedet for tallfestede, det vanskelig å skille ut eksperter som pekte på samme utfall, men som kanskje ikke var like overbevist om at det ville skje.Den overraskende høye treffsikkerheten i forhold til tidligere studier skyldes trolig at ekspertene først og fremst har uttalt seg på etterprøvbare måter om utfall som har lav sannsynlighet for å inntreffe, for eksempel bruk av atomvåpen. Til sammenligning ville en enkel tilnærming som å predikere «ingen endring» oppnådd omtrent samme treffsikkerhet som ekspertene (80 prosent).Selv om resultatene viser at det er grunn til å forvente at eksperters tydeligste prediksjoner i media vil treffe, er det usikkert hvor overførbare funnene er til andre situasjoner hvor eksperter ofte brukes. Hvis den høye treffsikkerheten i spørsmål om Ukraina-krigen delvis skyldes at eks-perter ofte kun uttaler seg på etterprøvbare måter på spørsmål om relativt sjeldne fenomener, kan ikke den samme treffsikkerheten forventes på spørsmål om vanligere typer hendelser.