Sikkerhetspolitikk

Taiwan-spørsmålet er trolig den mest betente uenigheten som kan utløse en militær konflikt mellom USA og Kina. I denne rapporten beskriver vi hva konflikten handler om, og hvorfor den er aktuell akkurat nå. Deretter analyserer vi om en kinesisk invasjon utgjør et plausibelt scenario, og om det i så fall er relevant for norsk forsvarsplanlegging. For å vurdere scenarioets plausibilitet diskuterer vi hvorvidt Beijing kan komme til å fatte en politisk beslutning om å invadere. Vi omtaler også noen viktige operasjonelle forhold som kan få betydning for et eventuelt invasjonsforsøk. Til slutt analyserer vi på hvilken måte en invasjon av Taiwan kan påvirke Forsvaret. Rapporten konkluderer med at scenarioet er plausibelt og relevant. En krig mellom USA og Kina om Taiwan vil påvirke Norge og Forsvaret på mange måter. I rapporten trekker vi frem noen viktige implikasjoner spesifikt for Forsvaret: • Forstyrrelser eller stans i forsyningene av integrerte kretser vil gjøre beregningskraft til en knapp ressurs det kan bli nødvendig å prioritere til samfunnskritiske funksjoner, inkludert Forsvaret og forsvarsindustrien. • Norske og norsktilknyttede skip er en unik transportressurs i global sammenheng. Dersom slike skip skal bistå med transport i risikoutsatte områder, kan de ha behov for militær beskyttelse. • Krisehåndteringen kan utløse et behov for strategisk evakuering av norske borgere i regionen, som Forsvaret må bidra til. • I et globalt perspektiv vil norsk tilstedeværelse og operasjoner i nordområdene utgjøre hovedtyngden av Norges bidrag til alliert sikkerhet og krisehåndtering under en Taiwankrig. Samtidig kan vi ikke utelukke at det kan komme forespørsler om militær støtte til operasjonen i Asia-Stillehavsregionen. • Krigen kan svekke USAs mulighet til å yte militær støtte i nordområdene og gjøre det nødvendig for Norge å øke bidraget sitt til alliert sikkerhet og krisehåndtering her. • Selv om USA «vinner» en krig over Taiwan, bør vi ta høyde for at landets evne til global maktprojeksjon, inkludert i nordområdene, vil være svekket. • Dersom Kina lykkes med å invadere Taiwan, vil landet ha brutt gjennom den første øykjeden og svekket USAs posisjon i Stillehavet. På lang sikt kan en gjenoppbygget kinesisk militærmakt brukes til nye oppgaver som kan gi økt tilstedeværelse globalt. I sum konkluderer vi med at disse forholdene er såpass alvorlige at de bør inkluderes i langtidsplanleggingen av Forsvaret.

I denne studien undersøker vi norske eksperters evne til å forutsi utviklingen i krigen i Ukraina. Eksperters prediksjoner påvirker befolkningens og beslutningstagernes forventinger om sikker-hetspolitiske spørsmål. Vi har imidlertid lite kunnskap om hvor godt eksperter evner å forutsi fremtidig utvikling. Tidligere studier har målt treffsikkerheten deres gjennom spørreundersøkel-ser der ekspertene har blitt bedt om å tallfeste prediksjonene sine. Disse studiene har vist at eksperter ikke treffer særlig bedre enn ren gjetning. Samtidig er ikke spørreundersøkelser repre-sentativt for måten eksperter normalt uttaler seg om fremtiden på. Ekspertene uttaler seg oftest kun om temaer de har kompetanse på, og bruker ord snarere enn tall når de beskriver sannsyn-ligheter. Her måler vi ekspertenes treffsikkerhet basert på deres egne uttalelser i norske medier. Studien er basert på 173 prediksjoner fra 10 av de mest siterte ekspertene i norske medier i for-bindelse med krigen i Ukraina. Prediksjoner defineres her som uttalelser om fremtidige utfall som inkluderer en sannsynlighetsvurdering. Med sannsynlighetsvurdering mener vi ord og uttrykk som beskriver hvor sannsynlig utfallet er, for eksempel «lite sannsynlig» eller «trolig». Treffsikkerheten er målt ved å undersøke hvor ofte det utfallet som ekspertene pekte på som det mest sannsynlige, faktisk skjedde. Resultatene viser at ekspertene har truffet på mer enn fire av fem prediksjoner (81 prosent). Ekspertene traff derimot vesentlig dårligere på spørsmål om hvorvidt Russland ville gå til full-skalainvasjon, og hvordan invasjonen ville arte seg (48 prosent). Ekspertene som «bommet» på invasjonsprediksjonene, hadde imidlertid omtrent like god treffsikkerhet på prediksjoner om andre utfall som ekspertene som «traff». Ekspertenes individuelle treffsikkerhet varierer fra 68 prosent til 100 prosent, men det er betydelig forskjell i hvor mye ekspertene har predikert. Data-settet gir ikke grunnlag for å si noe om systematiske individuelle forskjeller i prediksjonsevne fordi ekspertene i media predikerer ulike utfall på ulike tidspunkt. I tillegg gjør bruken av språk-lige sannsynlighetsvurderinger, i stedet for tallfestede, det vanskelig å skille ut eksperter som pekte på samme utfall, men som kanskje ikke var like overbevist om at det ville skje. Den overraskende høye treffsikkerheten i forhold til tidligere studier skyldes trolig at ekspertene først og fremst har uttalt seg på etterprøvbare måter om utfall som har lav sannsynlighet for å inntreffe, for eksempel bruk av atomvåpen. Til sammenligning ville en enkel tilnærming som å predikere «ingen endring» oppnådd omtrent samme treffsikkerhet som ekspertene (80 prosent). Selv om resultatene viser at det er grunn til å forvente at eksperters tydeligste prediksjoner i media vil treffe, er det usikkert hvor overførbare funnene er til andre situasjoner hvor eksperter ofte brukes. Hvis den høye treffsikkerheten i spørsmål om Ukraina-krigen delvis skyldes at eks-perter ofte kun uttaler seg på etterprøvbare måter på spørsmål om relativt sjeldne fenomener, kan ikke den samme treffsikkerheten forventes på spørsmål om vanligere typer hendelser.

Forsvarsallianser forplikter stater til å støtte hverandre i konflikter. Formålet er gjerne todelt. Alliansen skal øke evnen til å avskrekke væpnet konflikt og øke sjansen til å lykkes i konflikt dersom avskrekking feiler. Forventningen om alliert støtte i konflikt er derfor en bærebjelke i forsvarsplanlegging i stater verden over. Samtidig blir ikke alle allianser innfridd. Nylig forskning på alliansereliabilitet konkluderer med at allianser ofte ikke innfris. I perioden etter Andre verdenskrig gikk USA inn i en rekke allianser. Nylig forskning på alliansereliabilitet impliserer at USA i denne samme perioden ikke innfridde noen av allianseforpliktelsene sine. Dette er påfallende ikke kun fordi så mange stater avhenger av amerikanske sikkerhetsgarantier, men fordi det intuitivt virker å gå på akkord med det faktum at de fleste av USAs allianseforpliktelser har vedvart. Denne rapporten undersøker fire sentrale antakelser i den rådende forskningslitteraturen om alliansereliabilitet. Antakelsene avvendes på Den andre krisen over Taiwan-stredet. Dette er et illustrerende eksempel på begrensningene i rådende forskningspraksiser. Her finnes også implikasjoner for videre forskning. Undersøkelsen finner at tidligere forskning har produsert uvurderlige bidrag til vår forståelse for alliansedynamikk. Samtidig er forskningsdesignet svært begrenset i omfang. Den benytter seg av snevre definisjoner av eksempelvis alliert støtte, inkluderer kun visse typer allianse, og gir dermed resultater som kan være upresise. Eksempelvis måles kun allianser som konfronteres med mellomstatlig krig, til tross for at denne typen krig er mindre vanlig etter 1945. Dette fører til et lite og skjevt utvalg av allianser, da de alliansene som evner å avskrekke konflikt ikke blir testet. Videre blir teksten i- og konteksten rundt hver enkelt allianse sjelden tatt hensyn til i tilstrekkelig grad. Operasjonaliseringen av allianseinnfrielse krever at en stat går inn i krig ved sin alliertes side. En slik todelt behandling av alliert støtte utelater militær og ikke-militær støtte under terskelen av å bli part i krigen. Funnene i denne rapporten impliserer at allianser kan være mer reliable enn det nylig forskning tilsier. Alliansereliabilitet er, i likhet med relaterte begreper som avskrekking, et komplekst fenomen som er vanskelig å måle. Særlig gjelder dette når det ikke tas høyde for alliansetekst- og forbehold, den allierte relasjonen og konfliktens kontekst. Dette viser behovet for en bredere forståelse av alliansereliabilitet. Alt i alt bør vi være forsiktige med å trekke generaliseringer fra stordataforskning på fenomenet. Snarere bør vi anvende denne forskningen som et fruktbart grunnlag for dybdestudier av hver allianse.