Innovasjon

I Meld. St. 9 (2015–2016) la daværende regjering frem Nasjonal forsvarsindustriell strategi. Enrekke utviklingstrekk utfordrer nå flere av premissene for strategien. Forsvarsdepartementet(FD) har derfor bedt Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) drøfte utvalgte problemstillinger avbetydning for den forsvarsindustrielle strategien i lys av nasjonale og internasjonaleutviklingstrekk.Rapporten bygger på tidligere trendrapporter og FFIs innspill til ny langtidsplan for Forsvaret(LTP). Utviklingen på det europeiske og amerikanske forsvarsmarkedet danner et viktig bakteppefor rapporten. I tillegg ønsker vi å inkludere erfaringer fra covid-19-pandemien. Til grunnfor rapporten ligger føringer i nye LTP, herunder behovet for å se statssikkerhet og samfunnssikkerheti tettere sammenheng, og å utnytte kompetanse og ressurser på tvers av sektorer.I arbeidet trekker vi inn et begrepsapparat og en organisering av politiske virkemidler somknytter bruken av virkemidler opp mot ønskede samfunnseffekter. Dette bygger på tilsvarendelogikk som i det sivile virkemiddelapparatet for innovasjons- og næringsutvikling. Vi tror det kanstyrke legitimiteten til bruken av virkemidler i forsvarssektoren og legge til rette for en mermålrettet anvendelse av dem.For å støtte videre politikkutforming har vi trukket frem fire mulige utviklingsretninger:- anskaffelse av hyllevare gjennom åpen konkurranse på et internasjonalt marked- strategisk internasjonalt materiellsamarbeid- langsiktig teknologi- og materiellutvikling i nasjonal regi- rask teknologiutnyttelse gjennom eksperimentering og hurtig innovasjonVi beskriver utviklingsretningenes karakteristika, muligheter og utfordringer, og hvordan deunderstøttes av ulike sett av virkemidler. Rapporten anbefaler ikke én retning fremfor en annen,men peker på muligheter for økte effekter ved å forsterke og kombinere de ulike retningene.Vi drøfter en rekke temaer som vurderes som sentrale i utformingen av en ny strategi, herunder- betydningen av å prioritere, finansiere og beholde kontroll på teknologier av betydningfor nasjonal sikkerhet, samtidig som en kan søke internasjonalt samarbeid ogkostnadsdeling for finansiering av militære systemer gjennom en tydelig fordeling avroller. Vi omtaler ulike roller Norge kan innta i strategiske materiellsamarbeid oghvordan teknologier og systemeierskap kan ivaretas i de ulike rollene.- muligheten som ligger i å utnytte industrisamarbeid for å oppnå ønsket effekt opp motbåde de teknologiske kompetanseområdene og den nasjonale beredskapsevnen.- potensialet i strategisk partnerskap med industrien. Dette har gitt god effekt innenforlogistikkområdet og synes å ha stort potensial på områder der Forsvaret kan nyttiggjøreseg industriens markedskompetanse og samtidig oppnå stordriftsfordeler.- innenfor de teknologiske kompetanseområdene er det identifisert nisjeteknologier sommå prioriteres og beskyttes, også i forbindelse med internasjonalt materiellsamarbeid.Det bør etableres policyer for prioriterte kapabilitetsområder.- behovet for å styrke Forsvarets evne til å nyttiggjøre seg tilgjengelig kommersiellteknologi gjennom satsing på hurtige innovasjonsløp og utvidet samarbeid med siviltnæringsliv. Det må utvikles egnede virkemidler som understøtter en slik satsing.Et mer fyldig sammendrag av rapporten og anbefalingene er gitt i kap. 7.

Små og mellomstore teknologibedrifter spiller en viktig rolle i den teknologiske utviklingen som er avgjørende for et moderne forsvar. For at disse bedriftene skal kunne vokse og modnes til kvalifiserte leverandører, er de avhengige av risikokapital. NATOs assisterende generalsekretær har påpekt at over 90 % av teknologien som brukes til militære formål i NATO, er produsert og finansiert av privat sektor, spesielt gjennom venturekapital. I Norge ser vi imidlertid at investorer er tilbakeholdne med å engasjere seg i forsvarsrelevante teknologibedrifter. Vi har undersøkt hvordan norske risikokapitalinvestorer (venture capitalists) stiller seg til investeringer i forsvarsrelevante teknologibedrifter. Vi sendte en spørreundersøkelse til 72 investorer og mottok 18 svar. I tillegg gjorde vi dybdeintervjuer med ni sentrale aktører i investormiljøet. Funnene våre viser at forsvarssektoren oppfattes som lukket og kompleks, med lange og uforutsigbare beslutningsprosesser. Investorene beskriver markedet som «binært» – det vil si at det er få kunder og lange perioder mellom anskaffelser, noe som gjør risikoen oppfattes som høy. Vi finner også at mange investorer mangler kunnskap om og erfaring med sektoren, og at både formelle hindringer som krav til miljøforhold, sosiale forhold og selskapsstyring (environmental, social, and governance standards – ESG) og uformelle barrierer som personlige holdninger begrenser investeringsviljen. De sentrale utfordringene vi har avdekket, handler om begrenset innsikt i sluttbrukeres behov, lang vei fra demonstrasjon av teknologi eller produkt til første kontrakt og høye krav til finansiell soliditet og sertifiseringer. Spesielt problematisk er det som oppfattes som begrenset åpenhet rundt Forsvarets behov og anskaffelsesplaner, og mangel på naturlige møteplasser mellom investorer og forsvarssektoren. Basert på funnene våre anbefaler vi at forsvarssektoren • øker åpenheten rundt behov og anskaffelsesprosesser der det er mulig • forbedrer kommunikasjon om beslutningsprosesser og tidslinjer • vurderer nye måter å redusere risiko for små bedrifter og investorer • legger til rette for tidligere og tydeligere dialog med potensielle leverandører • etablerer mekanismer for raskere testing, validering og kvalifisering av ny teknologi Selv om krigen i Ukraina har økt oppmerksomheten rundt betydningen av et sterkt forsvar, viser undersøkelsen vår at det fortsatt er betydelige barrierer som må bygges ned for å øke investeringsviljen i sektoren. Vi mener forsvarssektoren må ta en mer aktiv rolle i å gjøre det attraktivt for investorer å engasjere seg i forsvarsrelevante teknologibedrifter. Oppsummeringen er gjort ved hjelp av AI-verktøy, og kontrollert og justert av forfatterne.

Norway must go through a demanding, but necessary, transition to a zero-emissions society. Oil andgas are not renewable resources, and society must transition to net zero emissions as quickly aspossible to avoid catastrophic climate change. The Government’s objective is to achieve net zeroemissions by 2050.Society’s transition to alternative energy sources and energy carriers will change the operationconditions for The Armed Forces. If society succeeds in the transition, the market for fossil fuels willdisappear. They will be more expensive and far more difficult to obtain. The Armed Forces shouldtherefore consider alternatives to fossil fuels in the long term.In this report we have assessed electricity, hydrogen, ammonia, hydrocarbons and alcohols aspossible alternative energy carriers. As alternative energy sources, we have considered electricityfrom renewable energy sources and nuclear power.Fuels with a lower energy content gives a shorter range and thus reduced operational capability.Only biofuels and e-fuels have equivalent energy content compared to the fossil fuels currently inuse. Biofuel and e-fuel thus appear as the most practical solutions for The Armed Forces. However,there are still substantial challenges related to sustainability, production and costs.Nuclear energy and propulsion stands out with a severely higher energy content compared to all thealternatives, including today’s fossil fuels. However, it is only practically suitable for use for propulsionon relatively large vessels. Nuclear power can also be used for energy supply in the field and for theproduction of other chemical fuels.Renewable energy sources such as solar and wind power can contribute to local energy productionin bases and in the field. Since these energy sources are weather-dependent, the Norwegian ArmedForces must ensure that they have several complementary energy sources, energy storage and/oraccess to the electricity grid to achieve satisfactory energy supply.Electrochemical batteries that power electric motors are the most energy-efficient option for convertingenergy into propulsion. Due to the low energy content of electric batteries, there are major limitationson what can run exclusively on electricity in the Armed Forces, but there are individual applicationswhere it is well suited. In addition, battery hybridization is relevant for most types of platforms.Based on this feasibility study, we recommend the following: 1) The defense sector initiates research,development and experimentation with sustainable biofuels and e-fuels. 2) Norway and the ArmedForces should consider its own production facilities for biofuel and e-fuel to secure its own supplies. 3)A more thorough investigation of the military use of nuclear power, which includes technical, social andsecurity policy aspects. 4) The defense sector should consider both dual-fuel and nuclear propulsionsystems for its new surface vessels. This must be seen in connection with the investigation in theprevious point. 5) The defense sector should develop concepts and conduct trials with renewableenergy supply in the field. 6) The defense sector should increase its investment in battery technology,particularly related to battery hybridization of existing and new platforms, and for energy storage inthe field.

Den teknologiske utviklingen vil endre hvordan stater kan benytte økonomiske virkemidler for å fremme sine interesser i internasjonal politikk, men dette er i liten grad behandlet i eksisterende litteratur om økonomisk statshåndverk. Formålet med denne rapporten er å styrke forståelsen av hvordan den teknologiske utviklingen kan påvirke staters evne til å bruke økonomiske virkemidler og å drøfte implikasjoner for norsk sikkerhet. Rapporten fokuserer spesielt på kunstig intelligens og stordata, 5G, skytjenester og tingenes internett. Data er samlet inn fra intervjuer og workshop med forskere ved FFI samt gjennomgang av eksisterende litteratur.Vi identifiserer først flere måter den teknologiske utviklingen kan påvirke økonomisk aktivitet, inkludert økt betydning av data, mer komplekse og kompetansekrevende produkter, tjenester og verdikjeder, økt markedskonsentrasjon og økt internasjonalisering og/eller automatisering. Dette gjør oss i stand til å drøfte hvordan staters muligheter til å utføre økonomisk statshåndverk potensielt blir endret av teknologiske fremsteg. Vi skiller mellom økonomisk statshåndverk hvor en stat utøver makt og hvor en stat akkumulerer makt som muliggjør fremtidig virkemiddelbruk, også med ikke-økonomiske virkemidler. Innen utøvelse av makt, vurderer vi at den teknologiske utviklingen blant annet vil kunne styrke enkelte staters muligheter til å utnytte avhengigheter til kompetanse, ressurser, komponenter, osv. til (fordekt) å sabotere systemer. Innen akkumulering av makt, vurderer vi at den teknologiske utviklingen særlig vil styrke mulighetene til å utnytte økonomisk aktivitet til å hente inn informasjon og data, til bruk i etterretningsformål og/eller til å forsøke å forme (sær)interesser og oppfatninger i mottakerlandet. Enkelte stater kan i tillegg oppnå økte muligheter til å etablere seg som en sentral leverandør av viktige ressurser, produkter og kompetanse, og slike avhengigheter kan i neste omgang åpne muligheter for strategisk bruk for å fremme disse statenes interesser globalt. Den teknologiske utviklingen driver også stater, særlig USA og Kina, til å implementere innenlandsk næringspolitikk for geopolitiske formål – i litteraturen kalt «det nye økonomiske statshåndverket».Hva har dette å si for norsk sikkerhet? Vi argumenterer for at det blir stadig viktigere å forvalte data som produseres i det norske samfunnet som en strategisk ressurs. Vi vurderer også at ny teknologi bidrar til at Norge kan bli mer avhengig av visse typer kompetanse, tjenester, råvarer, komponenter og produkter, og at det er behov for å skaffe en bedre oversikt over hvilke typer som er kritiske for norsk sikkerhet, med tilhørende leverandører. Videre tror vi at rivaliseringen mellom USA og Kina i økende grad også vil ha implikasjoner for Norge, blant annet ved økt press fra USA og NATO om å beskytte norsk (og alliert) teknologi og skape større uavhengighet fra kinesiske leverandører i høyteknologiske forsyningskjeder. For å håndtere disse potensielt sikkerhets-truende implikasjonene, vurderer vi at det er behov for å styrke evnen til koordinering på tvers av domener nasjonalt og på tvers av likesinnede land. Det vil også være viktig å spre kunnskap til næringslivsaktører og forbrukere om hvilken rolle økonomisk aktivitet kan spille i å tilrettelegge for datainnsamling, etterretning, påvirkning, undergraving og sabotasje, slik at eventuelle forsøk på sikkerhetstruende virksomhet blir forebygget eller oppdaget. Rapporten identifiserer og anbefaler også videre forskning på en rekke områder som denne studien ikke har hatt mulighet til å gå i dybden på, men som vil bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for politikkutforming og beslutningstaking.

Forsvaret har en ambisjon om å raskere nyttiggjøre seg framvoksende og moden teknologi. Det utfordrer dagens innretning av investeringsprosessen. Ambisjonen berører også politikkområder som langtidsplanlegging, forsvarsindustripolitikk og forsknings-, utviklings- og innovasjonspolitikken (FUI). Det er komplekst å forstå hva som er utfordringene i dag, og hvilke deler av helheten som gjensidig påvirker hverandre. Dermed er det vanskelig å se hva som er de riktige grepene for å oppnå målene om effektivisering og modernisering.Problemstillinger vi ønsker å belyse i denne rapporten, er:● Hvordan kan Forsvaret raskere nyttiggjøre seg framvoksende og ny teknologi?● Hvordan kan vi ved å jobbe annerledes oppnå modernisering, i form av teknologisk fornyelse og samtidig effektivisering i investeringsvirksomheten?Vi har delt rapporten i tre temaområder. De er igjen inndelt i ulike undertema. Vi tror du som leser vil finne det nyttig å forholde deg til ett og ett tema. Vi håper inndelingen ikke står i veien for at du også ser den røde tråden, kompleksiteten og sammenhengene som må ivaretas. Rapporten ønsker å belyse hva som kan være riktige grep for å øke handlingsrommet for teknologisk innovasjon.Temaområde I dreier seg om virksomhetsstyring og bedre samordning av prosesser på strategisk nivå. Området favner FoU og innovasjon, langtidsplanprosessen, porteføljestyring av investeringsplanen og prosessen som leder prosjektideer til investeringsplanen.Temaområde II handler om behovet for tilpasninger av investeringsprosessen. Vi fremmer et forslag til ny kategorisering av ulike typer materiellinvesteringer. Vi argumenterer for differensierte gjennomføringsløp i PRINSIX for de ulike kategoriene. I kapittel 7 beskriver vi to drømmereiser. De handler om henholdsvis hurtig teknologiutvikling og teknologiadopsjon. Reisene er med for å illustrere hvordan en ny tilnærming til innovasjon og investeringsprosessen konkret kan se ut.Temaområde III omhandler behovet for å ta tak i de grunnleggende forutsetningene for å lykkes. Her peker vi på temaer som kompetanse og kapasitet, kultur og ledelse.Figuren rammer inn det vi omtaler som innovasjons- og investeringsprosessen, og de tre temaområdene som gir rapportens struktur og oppbygging.

Trekantsamarbeidet mellom Forsvaret, industri og FFI har eksistert i mange tiår og fått økt oppmerksomhet de seneste årene. Styrende politiske dokumenter omtaler nå trekantsamarbeidet på en grundig måte, og det er tydelig uttrykt som en villet strategi for å styrke Forsvarets evne til å ta i bruk ny teknologi.Trekantsamarbeidet kan sees på som et rammeverk hvor den konkrete formen for samarbeid mellom industri, Forsvaret og FFI kan variere fra prosjekt til prosjekt eller gjennom et prosjektløp, avhengig av det faktiske innholdet i prosjektet og den aktuelle rollefordelingene mellom partene.Denne rapporten er ikke en systematisk undersøkelse av trekantmodellen, men tar for seg et konkret case for å belyse et enkeltstående eksempel på hvordan et slikt samarbeid kan fungere i praksis. Denne rapporten faller således innenfor metodikken casestudie. Det konkrete caset som er valgt, tar utgangspunkt i et FoU-prosjekt (fler-nivå sikker tale) som ble videreført i utviklingsprosjektet Oppgradering SISAM.En studie av et konkret (trekant)samarbeidsprosjekt kan ha mange ulike perspektiver og nivåer som utgangspunkt (politikk, strategi, organisasjon, mennesker osv.). Hva som er det mest hensiktsmessige nivået for en analyse, avhenger av formålet. I et økosystemperspektiv er det naturlig å studere hvorvidt forsvarssektorens innovasjonssystem er godt tilrettelagt for å realisere de overordnede politiske målsettingene for sektoren generelt, og Forsvarets operative kapasitet og evne spesielt.Caset er analysert ved å anvende et rammeverk for analyser av såkalte teknologiske innovasjonssystemer. Dette rammeverket benyttes oftest i litteraturen for å analysere gjennomgripende teknologiske endringer og av analytikere for å gi råd til beslutningstagere om hvordan det kan legges til rette for utvikling av teknologiske innovasjonssystemer som støtter en ønsket samfunnsutvikling. Slike systemer har ofte mange aktører (både innen forskning og utvikling og kommersiell produktutvikling), og er koblet til markeder som kan være i ulike stadier av utvikling, men som oftest er åpne og basert på fri konkurranse.Caset vi har brukt metoden for å studere, er et eksempel fra det norske forsvarsmarkedet. Typisk for slike nasjonale forsvarsmarkeder er at de ofte er kun én kunde og et begrenset antall leverandører i hvert land. I tillegg har markedet ofte begrenset størrelse, få enkeltkontrakter og lange anskaffelsessykluser.Vår oppfatning er at rammeverket løfter frem sammenhenger som er viktige for innovasjonsevnen, selv for små systemer i ikke-ideelle markeder, slik som det norske forsvarsmarkedet. Vi er dermed at den oppfatning av metoden godt er egnet for videre studier av innovasjonssystemer innenfor det norske trekantsamarbeidet.

Nasjonale forsvarsmarkeder skiller seg fra åpne markeder ved at det ofte er kun én kunde og et begrenset antall leverandører i hvert land. I tillegg har markedene ofte begrenset størrelse og med få enkeltkontrakter og lange anskaffelsessykluser. De fleste land med egen forsvarsindustri har etablert ordninger som støtter opp under egne bedrifter av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser.Innovasjonsprosesser rettet mot militære markeder er derfor annerledes enn innovasjon rettet mot sivile markeder. Det er begrenset åpenhet om brukernes behov og sårbarheter, det er ofte få tilbydere, og disse er ofte nisjebaserte og høyt spesialiserte. Det betyr at vanlige markedsmekanismer ikke fungerer.I denne rapporten gjør vi en casestudie av investeringsprosjektet Oppgradering SISAM med utgangspunkt i et rammeverk for analyse av teknologiske innovasjonssystemer. Rammeverket er utviklet i akademia for å gi beslutningstagere en dypere forståelse av innovasjonssystemer og bakgrunn for utforming av politikk.Vår oppfatning er at rammeverket løfter frem sammenhenger som er viktige for innovasjonsevnen, selv for små systemer i ikke-ideelle markeder, slik som det norske forsvarsmarkedet. Vi er dermed av den oppfatning av metoden er godt egnet for videre studier av innovasjonssystemer innenfor det norske trekantsamarbeidet.Gjennom analysen av caset har vi identifisert to fremtredende systemiske områder som krever tiltak for å motvirke mulig negative effekter:1. Caset faller inn under et av de teknologiske kompetanseområdene2. Det norske markedet har begrenset størrelse og har ofte lange anskaffelsessykluser.I vårt tilfelle trekker vi, blant flere tiltak, frem effekten av å skape større kontinuitet i kunnskapsutvikling og teknologiutvikling. Dette kan oppnås ved en inkrementell oppgradering av systemer i takt med teknologiutvikling og endringer i driftsbehov. Dette vil også bidra til rask, effektiv og kontinuerlig tilbakekobling fra brukerbehov tilbake til utvikling. Videre foreslår vi at beslutningstakere opprettholder og styrker sitt bidrag til leverandørens suksess i utlandet, da dette sikrer økonomisk levedyktighet og utsetter leverandøren for nye brukerbehov og nye krav som i neste omgang kan bidra til økt innovasjon nasjonalt.

Denne rapporten skal bidra inn i kunnskapsgrunnlaget som skal ligge til grunn for Justis- ogberedskapsdepartementets arbeid med en nasjonal plan for politiet, PST og Den høyerepåtalemyndigheten, forkortet til politi- og påtaletjenestene. Rapporten behandler hvilkemuligheter den teknologiske utviklingen har for politi- og påtaletjenestene, hva som skal til for åutnytte de teknologiske mulighetene og hvilke endringer og avveiinger som vil være avgjørendei en slik teknologisk transformasjon.Studien har fokusert på prosess og organisasjon, i tillegg til å vurdere noen utvalgte, konkreteteknologier. Dette fordi teknologi endres raskt, og fordi organisasjonene må være i stand til åhåndtere slike endringer løpende for å ivareta operativ evne. Rapporten besvarer oppdraget fraJustis- og beredskapsdepartementet gjennom dybdeintervjuer med fagpersoner, innspill ogdiskusjoner fra departementets faggruppe, erfaringsutveksling internasjonalt og studier avrelevant litteratur, i tillegg til å spille på forfatternes eksisterende spesialkompetanse.Studien avdekket at det er lite rom for forskning og utvikling av nye løsninger og etablering avkreative innovasjonsmiljøer i politi- og påtaletjenestene. Det er videre for liten kunnskap om ogforståelse for teknologi og teknologiens plass i framtidens politi- og påtaletjenester, spesielt itoppledelsen. Resultatet av dette er spredt småsatsing i enkeltdistrikter og lite tverrfagligkompetanse. Intervjuene avdekket likevel at det er mange ideer og betydelig ønske om å bruketeknologi og utvikle løsninger for å forbedre politi- og påtaletjenestene, og at man ønskertverrsektoriell samhandling og arenaer for slik interaksjon.Rapporten konkluderer med at økt kompetanse om og forståelse for teknologi i alle ledd avpoliti- og påtaletjenestene er nødvendig. FoU- og innovasjonsmiljøer med tilgjengeligeutveksling- og samhandlingsarenaer må etableres på tvers av sektorer og etater. Det må ogsåetableres en felles digital grunnmur som kan tilpasses framtidige teknologiske løsninger og erkompatibel med eksterne aktører.Det er behov for en full teknologisk transformasjon som berører alle ledd og deler av tjenestene.Dette ivaretas best gjennom en kontinuerlig utviklingsprosess. Det medfører endring i hvordanoppgavene løses, hvordan arbeidet er organisert, sammensetning av medarbeidere ogetablering av mer tverrfaglig samarbeid både innad i tjenestene og utad mot andre sektorer,både innenlands og utenlands. Teknologi må bli en integrert del i alle ledd av politi- ogpåtaletjenestene. Til tross for at man kan forvente større kostnader på kort sikt, mener FFI atdette gir de beste effektene og den laveste totalkostnaden på lang sikt.FFI gir åtte råd om hvordan den nødvendige omstillingsevnen i politi- og påtaletjenestene kanoppnås. Disse rådene spenner fra strategisk ledelse og styrking av teknologisk kompetanse, tiløkt satsing på FoU og innovasjon, etablering av en felles digital infrastruktur, til fokus påeksternt samarbeid og forholdet til befolkningens tillit til tjenestene.

The Norwegian Defence Innovation Model has been an effective innovation and collaboration model. A niche-based approach to national technology and industrial development, combined with exports to close allies, the purchase of off-the-shelf products and international capability development has proven to be a successful balance of acquisition strategies for a small country. Norway's competitive advantage lies in utilizing resources efficiently and pulling together the right competence to solve complex problems. An open and trust-based culture is a good starting point for innovation.We are living in a time of unprecendented change of society, technology development and global security. Several civilian sectors have already recognized the need for change and adaptation, developing and exploring new and agile approaches for fostering innovation and prosperity. Our allies in defence also have in common a deep recognition that the structures and processes of R&D and innovation, capability development and industry cooperation must change radically as a result of the rapid technological development and a more uncertain and unpredictable future of war.New white papers from the Norwegian government describe a political ambition to adapt to these fundamental changes also for the Norwegian defence sector. To succeed, the objectives and instrument management related to military R&D and innovation, capability development and experimentation must be enhanced. The Norwegian Defence Innovation Model must be expanded to include more effort and instruments to foster rapid defence innovation, and mechanisms to allow faster acquisition and fielding of new tehnology to our armed forces.This report points to methods and processes that can promote rapid innovation, enable faster technology adaptation and contribute to building av stronger innovation culture for defence.The bases for the recommendations in this report are 1) a comparative study of investments in rapid defence innovation in the USA, France and the United Kingdom, 2) a study of disruptive technological shifts in the civilian sector and how various sectors and companies have succeeded at technology adoption and adapting their business model, and 3) a compilation of experiences with innovation and experimentation in the defence sector in Norway.The instruments must be well connected and mutually reinforce each other. Better coordination and interaction between actors inside and outside the defence sector and in arenas for innovation, concept development and experimentation can provide major synergies, which in turn can further enhance the defence sector’s ability to use civilian technology. We propose measures that can reduce barriers for non-traditional actors, in addition to new approaches to procurement. The recommendations apply to the full range of actors in the Ministry of Defence and subordinate agencies. We hope this report can contribute to a debate on the development of a holistic approach on defence innovation for strengthened defence capability, security and preparedness.