Valgpåvirkning – bør vi være bekymret?
Det er så langt ikke avdekket tydelige påvirkningsforsøk mot norske valg. Det betyr ikke at vi kan lene oss tilbake og tenke at Norge ikke er et mål, sier FFI-forskerne Paul Buvarp og Eskil Grendahl Sivertsen.
I en fersk rapport går de gjennom trendene innen valgpåvirkning internasjonalt. Hvem er de mest aktive påvirkningsaktørene, og hvilke metoder bruker de?
– Både aktørbildet, trusselbildet og virkemiddelbruken utvikler seg veldig fort. Og så har vi fått kunstig intelligens på toppen, som drastisk senker terskelen for å skape og spre innhold, sier Eskil Grendahl Sivertsen.
I denne episoden av Ugradert snakker Sivertsen og kollega Paul Buvarp om funnene de har gjort.
Rapporten er en del av Kommunal- og distriktsdepartementets arbeid for å sikre frie og trygge valg i Norge. Forskernes oppdrag er å se etter utenlandsk påvirkningsaktivitet som kan påvirke valgresultat, valgdeltagelse eller tilliten til valget, samt undergrave tilliten til demokratiet eller påvirke den offentlige debatten.
Buvarp og Sivertsen understreker at valgpåvirkning ikke kan sees isolert fra andre typer påvirkning. Bildet er mer komplekst.
– Alt henger sammen. Hensikten bak påvirkning kan være å svekke tilliten til politiske ledere eller demokratiet generelt, ikke nødvendigvis å få en bestemt politiker valgt. Hvis du ikke tror valget gjennomføres riktig, er det mindre poeng i å stemme. Det kan igjen påvirke resultatet, sier Sivertsen.
Påvirkning handler ikke nødvendigvis om å lyve eller lure. Det handler like mye om å spre «bullshit» for å skape forvirring og tvil, understreker Paul Buvarp.
– Generativ kunstig intelligens gjør det mulig å forsøple informasjonsmiljøet med innhold. Det blir mer kaotisk å følge med. Hensikten er ikke nødvendigvis å få oss til å tro på løgner, men at vi blir i tvil om hva som er riktig.
Et gigantisk sosialt eksperiment
De to forskerne tegner et ikke altfor lystig framtidsbilde, og mener det vil bli verre og mer utfordrende å følge med på informasjonsmiljøet.
– Vi er inne i et gigantisk sosialt eksperiment, sier Sivertsen. TikTok er spesielt interessant i så måte, fordi de når veldig mange unge og serverer dem en individuelt tilpasset feed.
– Hvis du sitter fire timer på TikTok hver dag og scroller, så er du ikke mentalt påskrudd og driver med faktasjekk og kildekritikk av det du ser. Du blir over tid eksponert for en masse inntrykk som vil forme din subjektive vurdering av virkeligheten. Forsterket av algoritmer blir dette din internaliserte sannhet – brillene du har på deg når du ser på verden. Det er en type langsiktig påvirkning av virkelighetsoppfatning som går litt under radaren for det «kildekritikk og faktasjekk-rasjonalen» vi er vant til, sier Buvarp.
Gir vi opp virkeligheten?
Hvilke konsekvenser våre nye medievaner vil få, er vanskelig å forutsi.
– Vi ser at det er økt polarisering i mange samfunn. Mye kommer av ekte misnøye, men dynamikken og påvirkningsaktiviteten i sosiale medier er med på å forsterke den og skape større forskjeller i hvordan vi oppfatter verden, mener Buvarp og Sivertsen.
Kunstig intelligens gjør det hele enda mer komplisert. Europol anslår at i 2026 kommer over 90 prosent av alt innhold på sosiale medier til å verre syntetisk, altså laget med kunstig intelligens.
– Det vi ser i dag er bare starten. Vi vil få enorme mengder syntetisk innhold. Det kommer til å gjøre noe med hvordan vi ser på digital informasjon. Bilder har ikke lenger dokumentarisk verdi. Det blir vanskeligere å skille skitt fra kanel. Bare det at ting kan være fake, gjør at vi blir skeptiske til alt. Ekte innhold kan fort bli avvist som fake, sier Sivertsen.
De to frykter at folk vil bli mer apatiske og mindre engasjerte, fordi vi ikke klarer eller orker å forholde oss til all informasjonen.
– Kanskje gir vi litt opp å følge med eller vi gir opp å forsøke å skille sant fra usant. Og det er definitivt ikke bra for demokratiet, avslutter Buvarp.
