Angrepene har stanset Irans atomprogram, men ikke atomambisjonene

Haakseth sier det ikke nødvendigvis er det tekniske som er hovedutfordringen.

– Det store spørsmålet er om regimet ser seg tjent med å utvikle atomvåpen eller ikke, mener Haakseth.

Atomprogrammet er kraftig svekket

Et atomprogram består av langt mer enn bygninger og maskiner. For å utvikle atomvåpen trenger en stat blant annet materiale som høyanriket uran eller plutonium, kunnskap om våpendesign og et system som kan levere våpenet.

Flaskehalsen er ikke kunnskap, design eller leveringsmidler. Det vanskeligste er å frembringe materialene du trenger – altså anriket uran.

Angrepene har særlig rammet Irans evne til å anrike uran. De kjente anleggene er satt ut av drift, og Iran har, ifølge rapporten, ikke gjenopptatt aktiviteten. Også en tungtvannsreaktor, som ved ferdigstilling ville vært ideell til produksjon av plutonium av våpenkvalitet, er bombet.

Haakseth peker på at kunnskapen bak programmet er vanskelige å fjerne med bomber. Iran har gjennom flere tiår bygget opp teknisk kompetanse om urananrikning, våpendesign og ballistiske missiler.

– Mye av denne ekspertisen vil fortsatt finnes i landet, selv om anlegg og utstyr blir ødelagt. På lengre sikt kan Iran derfor forsøke å bygge opp igjen deler av kapasiteten, sier Haakseth.

Et psykologisk spill

Rapporten undersøker ikke bare hva Iran teknisk sett kan gjøre. Den ser også på hvorfor landets ledelse kan ønske seg en atomvåpenkapasitet.

– Atomvåpen vil påvirke motpartens vurdering av kostnadene ved et militært angrep, og kan dermed bidra til større politisk handlingsrom, sier Haakseth.

Dersom Iran hadde hatt en troverdig atomvåpenkapasitet, ville risikoen ved å angripe landet blitt langt større for både Israel og USA.

Haakseth peker også på innenrikspolitiske forhold og internasjonal prestisje. Avansert atomteknologi brukes som et tegn på teknologisk styrke og på at Iran er en makt andre land må ta på alvor.

Likevel er det ikke sikkert at Iran vil forsøke å utvikle et ferdig atomvåpen. Et åpent kappløp mot en bombe vil sannsynligvis utløse nye angrep.

Haakseth mener den mest sannsynlige strategien kan være at Iran forsøker å holde seg så nær atomvåpeterskelen som mulig, uten å ta en endelig beslutning om å lage en bombe.

En slik strategi omtales gjerne som «hard hedging».

– Målet er å bevare mest mulig kunnskap, teknologi og kapasitet, slik at veien til et atomvåpen kan bli kortere dersom landets ledelse senere bestemmer seg for å gå videre. Samtidig forsøker staten å unngå handlinger som utløser nye militære angrep, forklarer Haakseth.

Et alternativ vil være å spre og skjule aktiviteten. Men det vil være en langvarig og krevende prosess.

 – Iran har tidligere forsøkt å skjule atomanlegg, men flere av dem er blitt oppdaget. Ny satellitt- og overvåkingsteknologi gjør det stadig vanskeligere å holde store anlegg hemmelige, påpeker Kippe.

Skrev rapporten i sommerjobb

Haakseth studerer til daglig statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO). Rapporten om Irans atompolitikk ble skrevet da han hadde sommerjobb ved FFI i 2026.

Arbeidet bygger på åpne kilder. Haakseth har blant annet brukt rapporter fra Det internasjonale atomenergibyrået, analyser av satellittbilder og statsvitenskapelig teori om hvorfor stater utvikler atomvåpen.

FFIs sjefsforsker Halvor Kippe var veileder for Haakseth. Han sier rapporten gir mer enn et øyeblikksbilde av Irans tekniske kapasitet.

– Resonnementet er nesten like viktig som konklusjonene. Rapporten viser hvilke spørsmål vi må stille for å forstå strategiene til stater som er interessert i å utvikle en kjernevåpenopsjon.

FFIs atomgruppe, der Kippe jobber, består stort sett av fysikere.

– Vi er ikke statsvitere og arbeider vanligvis ikke med disse teoriene. For oss handler dette om å forstå ikke bare Iran, men også valgene og strategiene andre stater kan stå overfor. Da er det veldig lærerikt for oss å få inn en student med en annen fagbakgrunn, sier Kippe

Hva skjer nå?

Kippe mener analysen også kan være relevant for andre land som ønsker å bygge opp kjernekraft eller utvikle teknologi som kan brukes både til sivile og militære formål.

Mye vil nå avhenge av utviklingen internt i det iranske regimet og av eventuelle nye forhandlinger om landets atomprogram.

– En framtidig avtale må blant annet avklare hvilken kapasitet Iran skal få lov til å bygge opp igjen, og hvordan det internasjonale samfunnet skal kontrollere at teknologien brukes til fredelige formål, sier Kippe.