Vi må gjøre mer for å ivareta humanitære behov ved krig i Norge
Krig i Norge vil påføre sivilbefolkningen store lidelser. Vi må styrke evnen vår til å ivareta sivilbefolkningens humanitære behov og krav på beskyttelse i krig.
Kronikk
12. juli 2024
Vår evne til å beskytte sivilbefolkningen i krig er mangelfull. Regjeringen har selv vurdert de sivile beskyttelsestiltakene som utdaterte, og det mangler evakueringsplaner. Samtidig ser vi at Russland målrettet angriper sivile mål i Ukraina.
I en studie utført for Norges Røde Kors har Forsvarets forskningsinstitutt identifisert flere faktorer som myndighetene bør ta tak i for å ivareta humanitære behov som kan oppstå i krig.
Samfunnets motstandsdyktighet danner grunnlaget for å ivareta humanitære behov i krise og krig. Vi må derfor styrke vår evne til å opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner i krig, og virksomheter og befolkning må ha god egenberedskap. Vi må også kunne beskytte sivile forsyningshavner, i tillegg til havner for alliert mottak. Elektrifiseringen av samfunnet må fortsette, men samtidig må vi sørge for at den ikke svekker motstandsdyktigheten vår i krig.
Troverdig, ærlig og samordnet informasjon til befolkningen skaper trygghet. Krig fører med seg harde avveiinger, og det må det skapes aksept for, blant annet gjennom åpenhet om prioriteringer.
Befolkningen må vite hvor de kan finne faktabasert informasjon fra myndighetene, og myndighetene på sin side må kunne kommunisere med befolkningen, selv ved bortfall av elektronisk kommunikasjon. Vi må dessuten kunne motvirke effektene av desinformasjon.
Videre må de sivile beskyttelsestiltakene være troverdige svar på trusselen vi står overfor. De må ivareta sårbare grupper, med størst vekt på dem som ikke kan ta vare på seg selv.
Vi må ha evakueringsplaner som er synkronisert mot militært planverk, og militære styrker bør kunne benyttes for å beskytte og vinne tid til kontrollert evakuering av sivilbefolkningen. Vi må klare å unngå ukontrollert selvevakuering. Dette gjelder særlig i områder der det vil foregå militære operasjoner.
Sykehus og hjelpearbeidere må beskyttes, og det er krevende å beskytte og opprettholde driften av dem i krig. Vi må planlegge slik at sykehusene er motstandsdyktige mot svikt i forsyninger eller kritisk infrastruktur som sykehuset er avhengig av. I tillegg bør vi unngå å bygge sykehus i nærheten av militære mål.
Sykehus er sårbare overfor utilsiktede skader og direkte angrep som følge av krigshandlinger. I krig bør vi opprettholde distinksjonen mellom sivil og militær bruk av sykehus så langt som mulig, og unngå militær aktivitet i nærheten av sykehus.
Aksepterer vi sivilbefolkning på okkupert område? Hvis krig på norsk jord truer, kan det oppstå et dilemma mellom Norges behov for å holde territorium, og sivilbefolkningens behov for beskyttelse. I en slik situasjon er usikkerheten stor. Situasjonen kan raskt eskalere til direkte, væpnet konflikt, men trusselen om krig kan også ulme over lang tid.
Både «for tidlig» og «for sen» evakuering vil få konsekvenser for sivilbefolkningen, og dersom vi ikke lykkes i å avskrekke et angrep, kan sivilbefolkningen utsettes for kamphandlinger. Vi må ta stilling til om vi vil akseptere å ha sivilbefolkning innenfor okkupert område.
Et sterkere vern av sivilbefolkningen kan ikke vente.
Et troverdig forsvar av Norge må inkludere et troverdig vern av sivilbefolkningen, og dette må bygges i fredstid. Vår evne til å ivareta humanitære behov i krig må ikke være vår største svakhet.