Økt pensjonsalder i Forsvaret kan gi milliardgevinst for samfunnet
Forsvaret bør vurdere om personer over 60 år kan bidra til økt forsvarsevne i fremtiden. Det er både dyrt og unødvendig for samfunnet at friske 60-åringer må fratre stillingene sine.
Kronikk
25. september 2019
Moderne, vestlige økonomier står overfor betydelige økonomiske utfordringer som følge av lave fødselsrater og høyere levealder, både for økonomien generelt og offentlige budsjetter spesielt.
Mens pensjonsreformen har som mål å forbedre insentivene til å stå i arbeid slik at eldre jobber mer, har særaldersgrensene – med lavere enn normal pensjonsalder – til nå ikke blitt endret som en del av pensjonsreformen.
Bør ikke disse også inkluderes i reformen?
FAFO har anslått at om lag 30 prosent av alle stillinger i offentlig sektor har en særaldersgrense. Grensene er forankret i at et yrke enten er fysisk/psykisk belastende for de ansatte eller at et yrke stiller krav til fysiske/psykiske egenskaper som avtar med alderen.
For Forsvaret er særaldersgrensen nedfelt i forsvarsloven og basert på Forsvarets behov for en relativt ung aldersstruktur for å sikre operativ evne.
Det har skjedd store teknologiske endringer og folkehelsa er bedret siden særaldersgrensen for militært personell sist ble endret for nesten femti år siden. Det tilsier at ung alder er blitt mindre viktig i Forsvaret.
Oppdragsporteføljen til Forsvaret har imidlertid endret seg de siste femten årene, med mer vekt på innsats og operativ virksomhet, herunder økte bidrag til internasjonale styrker. Slike oppdrag krever robust fysisk og psykisk helse.
Milliarder i økt gevinst
De samfunnsøkonomiske konsekvensene av å endre særaldersgrenser har til nå ikke vært undersøkt. Derfor presenterer vi i siste nummer av Samfunnsøkonomen en nytte-kostnadsstudie av å øke særaldersgrensen i Forsvaret.
I en nytte-kostnadsanalyse regner vi på samfunnsøkonomiske gevinster og kostnader av et politisk tiltak.
Studien viser at å øke særaldersgrensen kan gi en årlig gevinst for samfunnet i størrelsesorden 220-550 millioner kroner, avhengig av hvordan og hvor mye særaldersgrensen økes.
Det kan gi mange milliarder i økt gevinst for Norge hvis vi ser virkningene over flere år.
Forlenger karrieren andre steder
I Forsvaret plikter militært personell å gå av ved fylte 60 år, mens mange kan gå av allerede ved fylte 57 år. En spørreundersøkelse i regi av FFI fant at om lag to tredjedeler av de militære særalderspensjonistene benytter seg av muligheten til å forlenge arbeidskarrieren enten heltid eller deltid andre steder.
Åtte av ti av dagens særalderspensjonister kunne tenke seg en fortsatt militær karriere om det hadde vært mulig. Det er ikke uvanlig å se en forsvarstopp kastet på dør akkurat når vedkommende, etter lang utdanning og erfaring, er på topp med tanke på kompetanse og innsikt i organisasjonen.
Ved økt særaldersgrense vil flere militært ansatte stå i jobb i forsvarssektoren også etter fylte 60 år. I så fall kan Forsvaret rekruttere færre personer, og likevel produsere den forsvarsevnen det er satt til å gjøre.
Slik vil arbeidstilbudet – antall arbeidstimer tilgjengelig i samfunnet – øke tilsvarende, med en rekke positive samfunnsøkonomiske virkninger: økt verdiskaping, høyere skatteinntekter og lavere særalderspensjonsutgifter.
Avhengig av hvordan og hvor mye særaldersgrensen økes, vil også gjennomsnittsalderen blant militært personell øke noe. Fordi Forsvaret nå står overfor en eldrebølgen som følge av store offiserskull mot slutten av den kalde krigen, vil imidlertid ikke gjennomsnittsalderen øke sammenlignet med dagens personellsammensetting.
Negative virkninger
Vi påpeker også at økt særaldersgrense kan ha negative virkninger. Både gruppen av militært ansatte som ønsker å pensjonere seg tidlig, og gruppen som i dag nyter godt av en god pensjon på toppen av andre lønnsinntekter, kommer relativt dårligere ut ved en økning. Det kan lede til dårligere rekrutteringsgrunnlag og høyere turnover i organisasjonen.
Økt aldersgrense fører også til at personellet blir værende lenger på samme gradsnivå. Når muligheten for opprykk blir mindre, viser forskning at personellets motivasjon og innsats reduseres. Det burde være mulig å motvirke disse negative virkningene ved å iverksette personellpolitikk som kompenserer på andre områder.
Spørsmålet Forsvaret i så fall bør stille seg selv er hvordan de kan dra mest mulig nytte av den kompetansen og erfaringen militært ansatte over 60 år vil representere.
Fornuftig ressursbruk
Den mest sentrale forutsetningen for resultatene i nytte-kostnadsanalysen er at militært ansatte i 60-årene bidrar til produksjon av forsvarsevne. Siden Forsvaret i dag mangler erfaring med slikt personell er det vanskelig å fastslå akkurat hvilke verdier eldre militært ansatte kan skape.
Resultatene våre er imidlertid robuste mot lave verdier av eldres arbeid.
Eller sagt på en annen måte: selv om Forsvaret kanskje ikke kan dra like mye nytte av dem som da de var unge, er det likevel fornuftig bruk av samfunnets ressurser at kompetansen deres benyttes i andre roller i Forsvaret.
For at tiltaket skal være ulønnsomt, må verdien av 60-åringer i Forsvaret være så lav som en fjerdedel av lønnen til dagens 59-åringer.
Moden for å vurdere reform
De store samfunnsøkonomiske gevinstene av en økning av særaldersgrensen taler for at tiden kan være moden for å vurdere en reform.
Spørsmålet Forsvaret i så fall bør stille seg selv er hvordan de kan dra mest mulig nytte av den kompetansen og erfaringen militært ansatte over 60 år vil representere.
Om nødvendig kan en slik reform kombineres med personellpolitiske virkemidler.
Med økt særaldersgrense vil forsvarssektoren være mer i takt med det norske samfunnets innsats for å få eldre til å arbeide lenger.
.jpg?quality=80)