Assads atom­hemmeligheter kan bli avslørt

Fra 1994 til 2003 var den nordkoreanske infrastrukturen for å produsere plutonium til kjernevåpen lagt på is under en avtale med USA. Mot slutten av denne perioden begynte nordkoreanske ingeniører å bistå Assad-regimet med å bygge en nær kopi av Pyongyangs produksjonsreaktor for plutonium.

I Al-Kibar i Deir ez-Zour-guvernementet øst i Syria ble reaktoren bygd og forkledd som et bysantinsk fort. Reaktoren den var basert på i Yongbyon kjernefysiske senter hadde tidligere et lett gjenkjennelig kjøletårn. Det ble fjernet i juni 2008 som ledd i en ny, forhandlet stans i Pyongyangs atomprogram. Istedenfor et påfallende kjøletårn, skulle Al-Kibar-reaktoren kjøles av et pumpe-og-rør-system med vann fra Eufrat.

Da reaktoren i Yongbyon ble restartet i 2013, var det med et tilsvarende kjølesystem med en pumpestasjon ved bredden av Kuryong-elven.

Formålet med bygningen i Al-Kibar var ukjent for Assads motstandere frem til 2007. Bygningen var riktignok flagget som interessant av israelske bildeanalytikere. Og Nord-Koreas involvering var kjent gjennom signaletterretning (telefonavlytting). Men prosjektets sanne natur kom først for dagen da Mossad lyktes i å kopiere innholdet på laptopen til Ibrahim Othman, direktøren for Syrias atomenergikommisjon. Der var det plantegninger, bilder og annen konkret dokumentasjon av det hemmelige reaktorprosjektet. En rykende pistol.

Israels såkalte Begin-doktrine manifesterte seg første gang da landet bombet en reaktor utenfor Bagdad i 1981. Doktrinen går ut på å slå ut fremvoksende atomtrusler før de rekker å modnes. Det har gått ut over både forskere, ingeniører og bygninger i Iran, Irak og Syria. Reaktoren i Al-Kibar kunne blitt hjørnesteinen i et fordekt, syrisk kjernevåpenprogram.

Da Tel Aviv fikk nyss om at en trolig transport av uranbrensel fra Nord-Korea var ankommet havnebyen Tartus i begynnelsen av september 2007, valgte de å slå til mot reaktoren før den kom i drift. Natt til 6. september utførte israelske kommandosoldater og F-15-kampfly «Operasjon Frukthage», som ødela reaktoranlegget fullstendig.

Damaskus hevdet at det kun var noen tomme, militære lagerbygninger som ble rammet. Men de avsto fra å gjengjelde.

I årene som fulgte forsøkte IAEA å komme til bunns i om dette virkelig hadde vært en reaktor, og i så fall hvilke flere skjulte anlegg som måtte finnes. Spesielt måtte Syria også ha bygd et anlegg for å løse opp bestrålt brensel med syre og skille ut plutonium (såkalt reprosessering). Reprosesseringsanlegget i Yongbyon er kun i periodevis drift, og har dermed ledig kapasitet. Hadde de kanskje planer om å skille ut syrisk plutonium der?

Syrerne måtte også ha støpt og formgitt plutoniumet et sted, og de måtte utviklet og testet resten av komponentene til sine kjernevåpen. Hvor ble det av den angivelige lasten med (antagelig) femti tonn uranbrensel?

Og skulle Nord-Korea levere brensel også i fremtiden?

I motsatt fall måtte Syria bygd en brenselsfabrikk. Hvor skulle så uranet komme fra?

Vi vet at Syria skilte ut urankonsentrat («yellowcake») som et biprodukt i en fosforsyrefabrikk i Homs.

Assad-regimet ga IAEA-inspektørene en viss tilgang til å ta prøver i Al-Kibar og undersøke andre steder i tiden etter angrepet, men samarbeidet aldri fullt ut. IAEAs laboratoriepersonell kunne slå fast at det var menneskepåvirkede uranpartikler på åstedet for angrepet. Så kom borgerkrigen i 2011. Åstedet falt under vekslende territoriell kontroll, og Damaskus hadde større bekymringer.

Dagens regime i Syria synes å være interesserte i å få denne uavklarte saken ut av verden. Så får vi se hva som kommer ut av undersøkelsene. Var for eksempel Iran også involvert, som enkelte har spekulert på?

Hva driver de involverte forskerne og ingeniørene med i dag?

Og hvor ble vrakgodset etter angrepet av?

Noen har foreslått at det ble dumpet i en nærliggende, nedlagt saltgruve. Uansett hva som kommer frem, er det i hvert fall betryggende at de nye myndighetene ikke ser ut til å ha kjernevåpenambisjoner.