The Wind of Change
Jeg var tretten år da muren falt. Femten da Sovjetunionen kollapset. Den kalde krigen var over. Fukuyama skrev «End of History». Demokratiet hadde vunnet.


Dette innlegget ble først publisert i Adresseavisen.
The future’s in the air,
I can feel it everywhere,
Listening to the wind of change
I horisonten bak fredagstacoen og Tande P. lyste selveste Framtiden. Snart skulle vi få GSM-telefon, internett og OL på Lillehammer. Gro fortalte oss at det er typisk norsk å være god. Og jaggu. Norge skulle komme til å slå Brasil i fotball! Nå kunne vi la det swinge. Struttende og innsmurt i olje, som en Skandinavias David Hasselhoff.
Våren 1992. Sola skinte over Blussuvoll ungdomsskole. Jeg hadde Discman, framtidstro og vind i piggsveisen.
- I dag er det 47 år siden andre verdenskrig, sa læreren.
Han var hauggammel og tydelig beveget.
- Etter fem år med okkupasjon, lidelse og død vant vi endelig vår frihet tilbake, og vi ga hverandre et løfte, sa han med utdatert hornmusikk i brystet: Aldri mer 9. april.
Men det var jo ikke vi som hadde lovet hverandre det. Det var besteforeldrene våre. Da verden var i svart-hvitt. Nå var det løftet holdt en gang for alle. Norge badet i lekker pastell. Juicy Fruit - a packet full of sunshine. Det var bare å gi gass.
– Vi må ikke ta våre demokratiske verdier for gitt, sa Gunnar Sønsteby.
Hello, you fool, I love you
C’mon join the joyride
Vi mutet skrikene fra Balkan og Kaukasus. Med CNNs actionfylte livesending av Operation Desert Storm som bakgrunnsunderholdning, demonterte Europa sine forsvar. Krig mellom stater var herved avblåst for all framtid.
The world is closing in
And did you ever think
That we could be so close
Like brothers?
Velkommen til æraen for samarbeid, markedskapitalisme og god stemning! Traumatiserte småstater krøp fram fra under Sovjetunionens rustne jernteppe. Vettskremte og frynsete søkte de seg til EU og Nato for fellesskap, muligheter og trygghet. De hadde også fått sitt Aldri mer.
Så tok vi oss en god fest. Dagene og årene fløt over i hverandre i en deilig rus. Vi forsynte oss med den største selvfølgelighet fra velferdsstatens all-you-can-eat smörgåsbord og dyrket selvrealiseringens edle kunst. Visst pokker er det typisk norsk å være god, tenkte vi selvtilfreds, mens vi spiste mer enn vi burde, klagde på Nav og banket alle i vintersport og FNs årlige lykkekonkurranse.
Here we are now, entertain us.
Da Russland tok Krym i 2014, ville vi ikke forstå det.
Da de tok kontroll over Donbas, ville vi ikke se det.
Da de invaderte Ukraina med full styrke i 2022, kunne vi ikke tro det.
Hadde ikke Putin fulgt med i timen? Vi driver jo ikke med sånt lenger.
Dette går også snart over, tenkte vi. Akkurat som smørkrisen i 2011. En liten fartsdump, bare, så skal vi tilbake til festen, den naturgitte normaltilstanden. Dessuten merker vi jo ikke noe særlig til denne krigen. Hvor ligger Ukraina, egentlig?
Nå kjemper ukrainerne, på fjerde året, for sin egen overlevelse mot et brutalt regime som vil utslette dem og dominere gjennom frykt og diktatur. Dette regimet er vår nabo. En nabo som dreper, torturerer og voldtar. Som sier Vesten er deres fiende, som truer oss med atomvåpen og som trener sine barn til å skyte med automatrifle, adlyde ordre og omfavne ideen om at den største ære man kan oppnå er å dø for fedrelandet i kampen mot oss, de fæle nazistene i vest som hater russere.
Aldri mer 9. april.
Er vi i stand til å kjenne igjen tegnene i vår egen tid, eller holder vi fast på 90-tallsdrømmen?
Take me to the magic of the moment
On a glory night
Våren 2025. I år marker vi at det er 80 år siden vi fikk vår frihet tilbake. De fleste som opplevde okkupasjonen er borte. Ingen under 40 har noe minne om den kalde krigen. Tre generasjoner har ikke kjent til noe annet enn fred, frihet og velstandsøkning. Vi hørte hva Kjakan sa, men vi har hatt det for godt til å lytte.
Nå er vi der igjen. Ukraina kjemper for oss. For folkeretten og demokratiet. For retten til å eksistere, til å leve fritt. Et tap i dag er livsfarlig for oss i morgen. Da viser vi ikke bare Putin, men også Xi og andre autoritære ledere at angrepskrig lønner seg. Som småstat er vi prisgitt at rett går foran makt.
Det er ikke nok å være typisk god.