Når nyhetene finner deg

Den verdiladede todelingen

Denne opplevelsen lå friskt i minne da jeg leste Medietilsynets ferske rapport, «Mediemangfaldsrekneskapen 2025». Rapporten viser at tradisjonelle mediers posisjon svekkes, men at dette ikke nødvendigvis betyr at folk er mindre oppdaterte. For mens andelen som ikke brukte noen tradisjonelle plattformer for nyheter på en gjennomsnittsdag økte fra 18 prosent i 2022 til 27 prosent i 2024, er bildet et helt annet når man også inkluderer sosiale medier som nyhetskilde. Da var det bare 12 prosent som ikke fikk med seg nyheter.

Dette illustrerer en interessant spenning i vår medieforståelse. Vi anerkjenner på den ene siden at sosiale medier har blitt en sentral nyhetskilde (57 prosent får nyheter der, nesten like mange som de 58 prosent som leser nettaviser), men vi opprettholder likevel en analytisk inndeling der disse fremstår som separate sfærer med helt ulik funksjon og betydning.

Rapporten gjenspeiler det mange av oss intuitivt tenker: Redaktørstyrte medier utgjør en fellesarena der samfunnet møtes, mens sosiale medier primært bidrar til fragmentering. Det er en forståelig tankemodell, med rot i medienes tradisjonelle rolle. Men den tar ikke fullt ut inn over seg at skillelinjene gradvis viskes ut når også de tradisjonelle mediene i større og større grad må næres av internettets økonomiske logikk.

Når Amedia varsler at de vil gi ungdom gratis tilgang til sine over 100 aviser for å trå til mot synkende tillit, er initiativet vel ment. Og prisverdig. Men det bygger på samme grunnantakelse som Medietilsynets rapport: at redaktørstyrte medier representerer noe fundamentalt annerledes enn sosiale medier. Begge ser ut til å overse hvordan teknologiske og økonomiske krefter gradvis visker ut dette skillet.

En ny informasjonsøkologi

Den norske regjeringen ser det også. I landets aller første nasjonale sikkerhetsstrategi, publisert forrige uke, heter det på side 13: «Fremveksten av algoritmestyrte medieplattformer har bidratt til økt polarisering, skjult påvirkning og spredning av desinformasjon. Dette har skapt ekkokamre og parallell forståelse av virkeligheten. Utviklingen truer det offentlige ordskiftet og tilliten i samfunnet.»

Dette er en bemerkelsesverdig formulering. Ikke fordi den er ny, men fordi den nå står svart på hvitt som en statlig erkjennelse. Likevel kan man mistenke at problembeskrivelsen fortsatt er for snevert rettet mot sosiale medier. Algoritmestyrte medieplattformer kan jo bety så mangt. Men vi må være tydelig på at i større og større grad er også de klassiske mediene algoritmestyrte.

I praksis er både tradisjonelle og sosiale medier nå del av en digital informasjonsøkologi der personalisering, engasjement og algoritmisk mediering er felles drivkrefter. Å ignorere dette er å overse det viktigste strukturelle premisset for hvordan virkeligheten konstrueres i offentligheten i dag.

Denne utviklingen er ikke særlig ny. Allerede i 2015 var iTromsø den første nettavisen i Europa med automatiserte forsider. I dag bruker også Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen algoritmer til å tilpasse innhold. Selv NRK, som ikke har kommersielle insentiver, eksperimenterer med former for personalisering. Det er altså ikke bare teknologigigantene som bygger innhold rundt brukerdata – det gjør også institusjonene vi vanligvis forbinder med felles, offentlig nyhetsformidling.

Argumentene for skreddersøm

Aftenposten beskriver sin fremgangsmåte i en artikkel utgitt i fjor med tittelen «Slik bruker vi personalisering i Aftenposten». De mener de benytter en kombinasjon av redaksjonelle vurderinger og algoritmisk rangering for å bygge forsiden sin. De øverste plasseringene velges ut manuelt basert på redaksjonelle prinsipper, mens resten av forsiden styres av en algoritme som tar hensyn til både nyhetsverdi, lesermønstre og personlige preferanser.

Det interessante er hvordan Aftenposten selv reflekterer over problemstillingen: "De fleste av dagens nettaviser oppdateres i en frekvens som ikke samsvarer med hvordan de fleste leserne faktisk bruker forsiden. En leser som er inne klokken 11, møter en helt annen forside og andre saker enn en leser som er inne klokken 15." De erkjenner at brukere av dagens nettaviser "risikerer å sitte igjen med et helt ulikt bilde av hva som er dagens viktigste nyhetshendelser" - og presenterer sin algoritme som en løsning på dette problemet.

Men samtidig skriver de at algoritmen skal hjelpe dem "å matche smale artikler med de leserne som vi tror er mest interessert i dem" og at de "fanger opp hvilke saker lesere følger over tid, og hvilke temaer som er mest interessante for den enkelte." De bruker til og med samme type anbefalingslogikk som mange sosiale medier når de vil anbefale artikler basert på "hva lesere som deg også har lest". Aftenposten insisterer på at deres versjon er "milevis fra Silicon Valley" fordi de tar hensyn til redaksjonelle signaler og optimaliserer for samfunnsoppdrag fremfor bare engasjement - men det endrer ikke det grunnleggende faktum at leseren får en versjon av virkeligheten som i økende grad er skreddersydd, ikke felleseie.

Offentlighetens oppløsning

Etter hvert som personalisering brer om seg i redaktørstyrte medier, fremføres flere argumenter for at dette både er uunngåelig og ønskelig. Man hevder at det gjør journalistikken mer relevant, at det øker lesertallene, og at det kanskje til og med får folk som ellers ikke ville lest nyheter til å skumme en sak eller to. Dette er ikke nødvendigvis uriktige påstander – problemet er hvilke implikasjoner de har. Når relevans og lesbarhet blir viktigere enn sammenheng og felles forståelse, flyttes journalistikkens tyngdepunkt fra offentlighetens sentrum til individets behov. Og når redaktøren overlater sorteringen til en algoritme, undergraves samtidig det som tidligere var medienes kanskje viktigste funksjon: å være det stedet hvor vi så det samme, samtidig.

Vi nærmer oss dermed et punkt der skillet mellom TikToks personaliserte kommentarfelt og Aftenpostens dynamiske forside ikke er prinsipielt, men gradvis og glidende. Den ene optimaliserer for engasjement, den andre forsøker å balansere samfunnsoppdrag og relevans. Begge bygger virkeligheter som formes i møte med deg – ikke nødvendigvis med oss.

Fra plattform til praksis

Dette skaper utfordringer ikke bare for mediehusene, men også for mediepolitikken. I møte med en virkelighet der skillet mellom «redaktørstyrt» og «algoritmisk» mediering viskes ut, holder det ikke lenger å tenke i binære kategorier. Når politikere, tilsyn og bransjeorganisasjoner diskuterer mediestøtte, medieansvar og mediekompetanse, gjør de det ofte med en forestilling om at redaktørstyrte medier er prinsipielt annerledes enn sosiale plattformer. Men det er praksisene, ikke plattformene, som bør være gjenstand for vurdering.

I stedet for å spørre hvorvidt et medium er redaktørstyrt eller ikke, bør vi spørre: Hvilke algoritmiske praksiser benyttes? Hvor gjennomsiktig er personaliseringen? Hvordan vektes samfunnsoppdrag mot kommersielle hensyn i innholdsdistribusjonen? Og hvordan påvirker disse praksisene muligheten for en felles offentlig samtale?

Et hav av forsider

Den demokratiske utfordringen er ikke først og fremst at unge følger nyheter på TikTok. Det er at personalisering og individuell tilpasning nå er en grunnbetingelse for all nyhetsformidling – også den som skjer hos aktører vi tidligere tenkte på som samlende og brede. Hvis vi ikke tar dette inn over oss, risikerer vi å styrke institusjoner som reproduserer den samme fragmenteringen som vi egentlig forsøker å motvirke.

For hva skjer med en offentlighet når alle leser sin egen forside? Når samfunnets speilbilde ikke er én delt flate, men et hav av mørke skjermer, hver med sitt algoritmiske utsnitt av virkeligheten? Kanskje har vi ikke reist forbi sannheten til en post-faktisk tid – bare delt den opp i så mange små biter at vi heller må snakke om vanndråper enn verdenshav?