Det interne arbeidsmarkedet i Forsvaret – stillingsbytter blant militært personell

Spesialisering i arbeidsoppgaver og dypere kompetanse gir store produktivitetsgevinster i enhver virksomhet eller ethvert samfunn. Forsvaret har et tydelig behov for spesialisering og arbeidsdeling, særlig når ny og kompleks teknologi fases inn i virksomheten. Samtidig er forsvarssektoren kompleks, og har blant annet egen utdanningsvirksomhet, bygningstjeneste, materielltjeneste, maritim virksomhet, og luftfartsvirksomhet. Derfor bytter militært personell ofte stilling for å oppnå bredde i erfaring og kompetanse.

Det er ikke opplagt hvordan Forsvaret til enhver tid skal prioritere mellom dybde og bredde i personellets kompetanse. I 2012 byttet militært personell i gjennomsnitt stilling annethvert år. Forsvarsdepartementet (FD) anerkjente betydningen av spesialisering gjennom å etablere ordning for militært ansatte (OMT) i 2015. Ordningen skulle blant annet ta tak i utfordringen med for lite spesialisering og sikre nødvendig faglig dybde for personellet.

I denne rapporten kartlegger vi omfanget av stillingsbytter i Forsvaret i perioden 2013–2023. Et gjennomsnitt på rundt to år i stilling for militært personell er langt under Forsvarets ambisjon om minst tre år i samme stilling. Samtidig foregår de fleste stillingsbyttene innenfor samme kompetanseområde. Vi finner forskjeller mellom personellgruppene. Offiserene står lengst i stilling til tross for at forventningen om å bytte stilling kanskje er størst for denne gruppen. Spesialistbefalet (OR5–9) har nå en litt kortere ståtid i stilling enn offiserene, men ståtid i stilling har økt for denne gruppen etter OMT. Spesialistene (OR2–4) står kortere tid i stilling til tross for at de bytter stilling sjeldnere enn offiserer og spesialistbefal. Dette må sees i sammenheng med høyere sluttrater i denne gruppen. Ett av fem stillingsbytter innebærer bytte til høyere grad.

Majoriteten av stillingsbyttene foregår innenfor samme kompetanseområde. Offiserene bytter oftere stilling på tvers kompetanseområder enn spesialister (OR2–4) og spesialistbefal (OR5–9). Stillingsbytter på tvers av kompetanseområder går ofte mellom kompetanseområder som er nært relaterte. Dette innebærer at tap av kompetanse og påfølgende opplæringsbehov vil være begrenset. Stillingsbytter henger tett sammen med naturlig og tilfeldig avgang blant personellet samt veksten i antall stillinger. Så lenge Forsvaret rekrutterer militært personell på bunnen av stillingshierarkiet, driver økt avgang og personellvekst stillingsbyttefrekvensen mer enn i sivile virksomheter. Spesielt avgangen blant offiserer har økt kraftig de siste årene, blant annet på grunn av at mange slutter på oppnådd aldersgrense. Disse utviklingstrekkene har sannsynligvis lagt press på stillingsbyttefrekvensen de siste årene.

Den planlagte personellveksten i kommende langtidsplan vil trolig øke behovet for stillingsbytter. Forsvaret må da prioritere strengere mellom hvem som skal stå lengre i stilling, hvem som skal bytte stilling oftere, og hvilke stillinger som kan stå vakante over tid.

Forfattere:

Erlend U. Nordvang
Petter Y. Lindgren
Torbjørn Hanson
Sverre Ubisch