Trump in Traditional American NATO Criticism: Break or Continuity?

Gjennom ti år i politikken har Trump kritisert Nato-alliansen. Noen anser hans kritikk som prinsipiell, og konkluderer med at han stadig er på nippet til å forlate alliansen. Andre fastholder at Trumps kritikk er pragmatisk – at han ønsker å gi inntrykk av at alliansen er i fare for å presse medlemsland til å øke sine forsvarsbudsjetter. I denne artikkelen forsøker jeg å utforske dette nærmere ved å plassere Trumps Nato-uttalelser i tradisjonell amerikansk Nato-kritikk, der både pragmatiske og prinsipielle innsigelser har en lang idéhistorie. Jeg finner at Trumps syn overskrider de tradisjonelle kategoriene, og verken kan kalles rent prinsipielt eller pragmatisk. Trumps syn på Nato er viklet inn i et større, prinsipielt og personlig verdensbilde der USA er blitt forfordelt av egne ledere og egne allierte. For Trump er ikke sikkerhet, fred og suverenitet de viktigste hensynene i Nato-debatten. Byrdedeling er heller ikke et mål i seg selv. Snarere er hans Nato-kritikk del av et performativt storhetskonsept. Trumps syn på Nato avhenger av hvorvidt alliansen bidrar til amerikansk «storhet». Dette medfører stadig endrede amerikanske krav, som tidvis bunner i reelle forhold og tidvis er mer performative, og det medfører stadig usikkerhet for allierte rundt effekten av å etterkomme kravene.