The A.Q. Khan network

Dr. Abdul Qadeer Khan var sentral i utviklingen av den pakistanske atombomben. Det har lenge vært kjent at Pakistan har importert både teknologi og materialer for anriking av uran fra Europa, og det har vært antatt at Dr. Khan stjal den nødvendige informasjonen mens han var ansatt i et nederlandsk firma tilknyttet anrikingsindustrien. Det har lenge vært spekulasjoner rundt enkelte lands mulige atomvåpenprogrammer og hvor de eventuelt kunne få teknologien fra. I 2004 tilsto Khan at han også hadde solgt teknologien videre til andre land. Etterforskning viser at Khan var startpunktet for et verdensomspennende nettverk av personer og selskaper som til sammen har kunnet levere det meste et urananrikingsprogram behøver. Iran og Libya har innrømmet å ha handlet med nettverket. Nord-Korea benekter derimot å ha kjøpt anrikingsteknologi, til tross for at Khan har tilstått å ha solgt denne teknologien til Pyongyang. Pakistanske myndigheter hevder Khan opererte som privatperson for sin egen vinning og uten at verken hans militære eller sivile overordnede var klar over hva som foregikk. De har plassert Khan i husarrest og nekter det internasjonale samfunnet direkte kontakt med ham. Dette vanskeliggjør etterforskningen og reiser spørsmålet om Pakistan virkelig ønsker at den fulle sannheten skal komme fram. Et tjuetalls personer med tilknytning til Khan har blitt forhørt i Pakistan, men ingen av dem har blitt tiltalt eller dømt. Utenfor Pakistan har et ukjent, men forholdsvis lavt, antall personer blitt etterforsket. Rundt femten personer i åtte ulike land på tre kontinenter har så langt blitt tiltalt for brudd på eksportkontrollover, og i sakene som er avgjort har dommene variert fra bøter til sju års fengsel. Samarbeidet mellom landene i denne globale etterforskningen har vært mangelfullt, sannsynligvis fordi enkelte land ønsker å beskytte egne etterretningskilder og -metoder. Avsløringen av Khan-nettverket har vist at eksisterende eksportkontrollregimer kan omgås. For å bøte på dette har FN vedtatt en resolusjon som stiller strengere krav til medlemsstatenes innføring og håndheving av nasjonale regelverk. Andre internasjonale organisasjoner har kommet med tilsvarende forslag for sine medlemsstater.