Fra taktisk elite til strategisk tilrettelegger – hvordan Forsvarets spesialstyrker kan møte fremtidens utfordringer
Om publikasjonen
ISBN
9788246431253
Størrelse
1.6 MB
Språk
Norsk
Norske spesialstyrker skriver sin historie tilbake til andre verdenskrig, da det ble etablert
militære avdelinger med hovedformål å drive ukonvensjonelle operasjoner mot den tyske
okkupasjonsmakten i Norge. I denne rapporten ser vi på hvordan utviklingen av norske
spesialstyrker har skjedd som en funksjon av fremveksten av nye militære og sikkerhetspolitiske
utfordringer, og vi identifiserer fire hovedfaser – paradigmer – i denne utviklingen.
Problemstillingen for analysen er hvilke utfordringer styrken vil stå overfor de neste 10–15
årene, og hvordan styrken kan innrettes for å møte disse utfordringene.
Analysen tar utgangspunkt i et utfallsrom bestående av to parametere, aktører og metoder. Vi
identifiserer et utfordringskontinuum som spenner fra ikke-statlige aktører og irregulære
metoder (terrorangrep) til statlige aktører som benytter enten irregulære metoder (hybride
trusler) eller regulære militære metoder (strategisk overfall). I tillegg vil styrken også løse
oppgaver sammen med allierte i operasjoner i utlandet mot et variert utvalg av aktører som
benytter både irregulære og regulære metoder.
Rapporten ser nærmere på trender og utviklingstrekk for alle de tre kategoriene utfordringer –
terrorgruppers modus operandi, utbredelsen av hybride virkemidler i Europa og krig i Norge i
form av et strategisk overfall – og vurderer alternative innrettinger av spesialstyrkene for hver av
de tre kategoriene.
Rapporten peker på at terrortrusselen sannsynligvis vil være relativt stabil i fremtiden, men
muligheten for større grad av statsstøttet terrorisme kan endre dette bildet. Spesialstyrkenes
kontraterroroppdrag er begrunnet i behovet for å dekke opp for manglende kapasitet i politiet.
Med styrking av politiets kapasitet vil den nasjonale evnen til kontraterror bli mindre avhengig av
Forsvarets spesialstyrker.
Hybridkrig er et nytt konsept, men metoder og virkemidler er i hovedsak velkjente.
Hovedproblemet er at hybrid maktbruk utfordrer den tradisjonelle organiseringen av
sikkerhetsinstitusjonene i vestlige samfunn. Spesialstyrkene vil kunne løse viktige oppgaver i et
hybrid scenario, men ledelsen må ligge på sivil side.
Et strategisk overfall innebærer et overraskende angrep med store militære styrker. I dette
scenarioet vil spesialstyrkene løse oppgaver innenfor det tradisjonelle
spesialoperasjonsregisteret, primært rekognoseringsoppdrag og offensive operasjoner, men vil
også være i stand til å gi assistanse til andre enheter i Forsvaret.
Den skisserte utviklingen i utfordringsbildet vil bidra til å trekke spesialstyrkene mot mer
strategiske oppgaver – forsvar av Norge og støtte til utenrikspolitikken (operasjoner i utlandet).
Utviklingen tilsier også en lavere prioritering av taktisk støtte til politi og sivile myndigheter
(kontraterror). Rapporten konkluderer med at endringene peker mot etableringen av et nytt
spesialoperasjonsparadigme – strategisk tilrettelegger.