Et totalt forsvar for å kunne møte et totalt angrep

Stig Rune Sellevåg er forskningsleder ved avdeling Totalforsvar ved FFI og leder et nyoppstartet prosjekt som heter Totalforsvaret mot 2040. I denne episoden av Ugradert forteller han mer om hvordan det står til med det norske totalforsvaret, hvilken rolle forskerne ved FFI har og hvilken nytte deres forskningen også har for det sivile samfunnet.

Totalforsvaret defineres ofte som summen av den militære og sivile beredskapen. Det vil si at Forsvaret og sivile beredskapsaktører skal stille opp når det trengs i en krise, enten den finner sted i fredstid eller er knyttet til en væpnet konflikt.

Nato-medlemskapet og artikkel 5 regnes ofte som hjørnesteinen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Artikkel 3 i Atlanterhavspakten understreker at Natos medlemsland skal «enkeltvis og i fellesskap ved stadig og virksom selvhjelp og gjensidig støtte opprettholde og utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå væpnet angrep». Dermed har Norge, på lik linje som de andre Nato-landene, forpliktet seg til å styrke samfunnets motstandsdyktighet.

Fortsatt utfordringer

Og hvordan står det til med det norske totalforsvaret? Etter flere tiår med forskning knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap, kan vi si at mye står bra til. Likevel finnes det rom for forbedring.

I en eventuell væpnet konflikt skal Forsvaret og de allierte styrkene bekjempe en fiende, og de trenger sivile samfunnsfunksjoner for å understøtte forsvarsinnsatsen. Samtidig skal også sivilbefolkningens sikkerhet og basisbehov dekkes av de samme funksjonene.

– Selv om vi er et rikt land, er vi fremdeles et lite land. I en væpnet konflikt vil det oppstå ressursknapphet som gir prioriteringsutfordringer. Så det er fortsatt mye usikkerhet knyttet til konsekvensene krigshandlinger vil ha på beredskapen og utholdenheten som trengs for å håndtere en slik situasjon, utdyper Sellevåg.

Men også aktiviteter under terskelen for væpnet konflikt, som påvirkningsoperasjoner og liknende trusler som kan pågå over tid i det skjulte, kan skape utfordringer for totalforsvaret.

– Spørsmålet er om vi forstår den type trusler godt nok. Har vi en tverrsektoriell forståelse av hvordan vi skal håndtere dette? Oppdager vi disse truslene og hvordan skal vi håndtere dem? Skal vi kun bygge motstandsdyktighet, eller også drive deteksjon, avskrekking, aktiv respons og straffetiltak? Her er det stort rom for mye forskning fremover, sier Sellevåg.

Dype røtter

Totalforsvarskonseptet ble utviklet av den norske eksilregjeringen i London under andre verdenskrig. På de nesten 80 årene som har gått har det imidlertid måttet endre seg i takt med både trusselbildet og verden for øvrig.

– I 1945 satt vi jo med erfaringene fra krigen og en erkjennelse av at vi må ha et totalt forsvar for å eventuelt kunne møte et totalt angrep. Det var invasjonstrusselen man forberedte seg på. Under Den kalde krigen var det dette og særlig kjernevåpentrusselen som var i sentrum, sier Sellevåg.

Etter Berlinmurens fall endret dette seg. Utsikten for krig i Europa var ikke så sannsynlig lenger. På midten av 90-tallet fikk samfunnets sårbarhet mer oppmerksomhet.

Dette satte også spor ved FFI, der forskningsserien Beskyttelse av samfunnet, ofte bare omtalt som BAS-forskningen, ble startet i samme periode.

– I det første BAS-prosjektet ble det slått fast at det var viktig å ha beredskapstiltak som kunne sikre behovene i den innledende fasen av en krise eller væpnet konflikt. Det ble også viktig å se på sammenhengen mellom beredskapen man trengte i fredstid og beredskapen det var behov for i en krise. Det var viktig å beskytte sivilbefolkningen gjennom å beskytte kritiske samfunnsfunksjoner, forklarer Sellevåg.

Totalforsvarskonseptet er med andre ord i utvikling, og med et endret trusselbilde i Europa, har vi også vært vitne til et nytt skifte i totalforsvarstankegangen.

– Forsvarets støtte til sivilsamfunnet kom til uttrykk etter terrorangrepene 22. juli og senest under Gjerdrum-skredet, men etter Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014 ser vi at pendelen svinger litt tilbake til at sivilsamfunnet skal støtte Forsvaret dersom et væpnet angrep skulle skje, forteller Sellevåg.

Nyttig forskning

Ved FFI har det vært flere prosjekt knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap og dette har kommet sivilsamfunnet til gode på flere måter.

– Hele BAS-forskningen har vært viktig for særlig Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet, og har dannet kunnskapsgrunnlag for stortingsmeldinger om samfunnssikkerhet. I tillegg har forskningen ved FFI styrket Forsvarets operativ evne, noe som igjen er en veldig viktig del av totalforsvaret, sier Sellevåg.

Men det finnes en lang rekke andre eksempler også. Forskningen på mikrosatellitter som har bidratt til både å gjøre skipstrafikken tryggere, og å avdekke smuglingsaktiviterer, miljøkriminalitet og ulovlig fiske i norske farvann.

Under pandemien fikk den første utgaven av smittestopp-appen mye oppmerksomhet grunnet utfordringer knyttet til personvern. Men krypto-forskere ved FFI fant frem til en ny løsning som gjorde at digital smittesporing kan gjøres anonymt.

I tillegg har FFI-forskere bidratt til å teste radar for de nye norske redningshelikoptrene, og bidratt til utvikling av sikre kommunikasjonssystem for tverrsektoriell samhandling basert på 5G.

I podkasten kan du høre Sellevåg fortelle mer om FFIs forskning på totalforsvaret.