Sikkerhetspolitisk langtidsvarsel

Går det an å si noe om hvordan verden ser ut i 2040? FFI har gjort et forsøk.

verdenskart av skyer, med spørsmålstegn. Illustrasjon.

I en ny rapport har vi samlet analyser fra eksperter og forskere verden over, og sett på hva disse betyr for Norge.

– Jeg liker egentlig ikke å snakke om denne rapporten, sier Alexander Beadle.

– Folk begynner alltid å spørre og grave, og før eller siden kommer vi til et tema eller spørsmål der jeg ikke har detaljkunnskaper nok. Rapporten må brukes som et oppslagsverk og et bakteppe for å forstå langsiktige trender.

Beadle er redaktør for rapporten «Globale trender mot 2040 – et oppdatert fremtidsbilde». Over 277 sider tar den for seg alt fra global oppvarming til utviklingen i russisk forsvarsmodernisering. Og den ser på hva disse trendene kan bety for Norges sikkerhetspolitiske situasjon.

At Beadle føler på presset er kanskje ikke så rart. Gjennom FFIs prediksjonsturnering (sett inn lenke) forsker han nemlig på om eksperter egentlig er bedre enn andre til å si hva som kommer til å skje i framtiden.

– Går vi lenger fram i tid enn 3-5 år er det vanskelig å forutsi sikkerhetspolitiske enkelthendelser. Men de store linjene og trendene kan vi si noe om.

Den nye FFI-rapporten er en oppdatering av «Globale trender mot 2040 – implikasjoner for Forsvarets rolle og relevans» fra 2015.

– Vi tar for oss hypotesene og analysene vi hadde den gang, og ser på de viktigste endringene som har skjedd siden sist. Det er ikke nødvendigvis lystig lesning, medgir Beadle.

Økt fare for krig

Forskerne omtaler fremtidsbildet som «generelt pessimistisk». Dagens liberale verdensorden utfordres av både Kina, Russland og USA. Dermed svekkes det som egentlig er Norges førstelinjeforsvar – reglene og prinsippene som beskytter småstater fra stormakter som tar seg til rette.

Vi ser en maktforskyvning fra Vesten til en rekke raskt framvoksende økonomier, spesielt i Asia. Denne geopolitiske dreiningen er ventet å fortsette i flere tiår, og har allerede kommet til uttrykk gjennom mer stormaktrivalisering i flere regioner, framgår det av rapporten.

– Selv om det knapt finnes mellomstatlige kriger i dag, omtales potensialet nå som større enn før, sier Beadle.

– Dagens økte spenning mellom stormaktene er ventet å vedvare i minst fem år til. For Norges del er det imidlertid minst like bekymringsfullt at det er en rekke trender som uavhengig av hverandre sår tvil om utsiktene til at vi vil få alliert hjelp i flere konfliktsituasjoner, understreker han.

– Nato har riktignok satset mer på kollektivt forsvar de siste årene. Dette kan redusere usikkerheten på kort sikt, men ut over 2020-tallet vil aldringen i Europa, splittede trusseloppfatninger blant medlemslandene og varige utfordringer sør for Europa fortsette å true våre alliertes vilje og evne til å komme Norge til unnsetning. Ingen av disse trendene har noe med president Trump å gjøre, selv om hans kritikk av USAs allierte har bidratt til en bekymring for Natos framtid de siste årene.

Rekognisering med Air Mobile Protection Team (AMPT) av Timbuktu flyplass.
Norske soldater på jobb ved Timbuktu airport i Mali. Ustabilitet i Afrika fremstår som en reell utfordring på lang sikt, ifølge analytikerne. Det vil også påvirke Norge, både gjennom migrasjon og gjennom forventninger om at vi skal delta i stabiliserende operasjoner. FOTO: Onar Digernes Aase / Forsvaret.

Nordisk samarbeid

I slutten av rapporten har forskerne gjort et nytt grep. Ved å vri utviklingen innenfor de viktigste trendene for Norge har de skissert fem alternative framtidige verdener.

- Et interessant fellestrekk er at usikkerheten rundt alliert støtte til Norge kan øke i flere av dem, sier Beadle.

Rapporten peker på et tettere nordisk samarbeid som det beste alternativet for å redusere usikkerheten rundt alliert støtte i dag, fordi interessene er så sammenfallende og risikoene relativt små.

– Hvem bør lese denne rapporten?

– I utgangspunktet skriver jeg for de som jobber med langtidsplanlegging i Forsvaret. Men rapporten er nyttig for alle som interesserer seg for norsk sikkerhetspolitikk. Både politikere, journalister og andre, vil jeg tro. 

– Jeg får ofte spørsmål om ikke det er noe i verden som går i riktig retning. I innledningen skriver vi derfor at verden går trolig bedre enn det du får inntrykk av ved å lese vår rapport. Men det er på en måte jobben vår, å prøve å analysere oss fram til alt som kan gå galt, sier Beadle.

– Det finnes flere framtidsstudier som ser på implikasjonene for enkelte forsvarsgrener eller for spesifikke områder. Hensikten med vår studie er å analysere implikasjonene for Forsvaret som helhet, med særlig vekt på de sikkerhetspolitiske premissene som forsvarsplanleggingen bygger på. 

Relatert innhold

Et Antonov An-124 fly står med tuppen åpen og så kjører en Leopard 2 inn
FFI-Rapport 2024

Norske eksperters prediksjoner om krigen i Ukraina – hvor godt har de truffet?

I denne studien undersøker vi norske eksperters evne til å forutsi utviklingen i krigen i Ukraina. Eksperters prediksjoner påvirker befolkningens og beslutningstagernes forventinger om sikker-hetspolitiske spørsmål. Vi har imidlertid lite kunnskap om hvor godt eksperter evner å forutsi fremtidig utvikling. Tidligere studier har målt treffsikkerheten deres gjennom spørreundersøkel-ser der ekspertene har blitt bedt om å tallfeste prediksjonene sine. Disse studiene har vist at eksperter ikke treffer særlig bedre enn ren gjetning. Samtidig er ikke spørreundersøkelser repre-sentativt for måten eksperter normalt uttaler seg om fremtiden på. Ekspertene uttaler seg oftest kun om temaer de har kompetanse på, og bruker ord snarere enn tall når de beskriver sannsyn-ligheter. Her måler vi ekspertenes treffsikkerhet basert på deres egne uttalelser i norske medier.Studien er basert på 173 prediksjoner fra 10 av de mest siterte ekspertene i norske medier i for-bindelse med krigen i Ukraina. Prediksjoner defineres her som uttalelser om fremtidige utfall som inkluderer en sannsynlighetsvurdering. Med sannsynlighetsvurdering mener vi ord og uttrykk som beskriver hvor sannsynlig utfallet er, for eksempel «lite sannsynlig» eller «trolig». Treffsikkerheten er målt ved å undersøke hvor ofte det utfallet som ekspertene pekte på som det mest sannsynlige, faktisk skjedde.Resultatene viser at ekspertene har truffet på mer enn fire av fem prediksjoner (81 prosent). Ekspertene traff derimot vesentlig dårligere på spørsmål om hvorvidt Russland ville gå til full-skalainvasjon, og hvordan invasjonen ville arte seg (48 prosent). Ekspertene som «bommet» på invasjonsprediksjonene, hadde imidlertid omtrent like god treffsikkerhet på prediksjoner om andre utfall som ekspertene som «traff». Ekspertenes individuelle treffsikkerhet varierer fra 68 prosent til 100 prosent, men det er betydelig forskjell i hvor mye ekspertene har predikert. Data-settet gir ikke grunnlag for å si noe om systematiske individuelle forskjeller i prediksjonsevne fordi ekspertene i media predikerer ulike utfall på ulike tidspunkt. I tillegg gjør bruken av språk-lige sannsynlighetsvurderinger, i stedet for tallfestede, det vanskelig å skille ut eksperter som pekte på samme utfall, men som kanskje ikke var like overbevist om at det ville skje.Den overraskende høye treffsikkerheten i forhold til tidligere studier skyldes trolig at ekspertene først og fremst har uttalt seg på etterprøvbare måter om utfall som har lav sannsynlighet for å inntreffe, for eksempel bruk av atomvåpen. Til sammenligning ville en enkel tilnærming som å predikere «ingen endring» oppnådd omtrent samme treffsikkerhet som ekspertene (80 prosent).Selv om resultatene viser at det er grunn til å forvente at eksperters tydeligste prediksjoner i media vil treffe, er det usikkert hvor overførbare funnene er til andre situasjoner hvor eksperter ofte brukes. Hvis den høye treffsikkerheten i spørsmål om Ukraina-krigen delvis skyldes at eks-perter ofte kun uttaler seg på etterprøvbare måter på spørsmål om relativt sjeldne fenomener, kan ikke den samme treffsikkerheten forventes på spørsmål om vanligere typer hendelser.
Pressefoto fra den russiske og hviterussiske øvelsen Zapad-2021 i september 2021.
FFI-Rapport 2022

FFIs prediksjonsturnering – datagrunnlag og foreløpige resultater

The purpose of FFI’s forecasting tournament (2017–2020) was to measure how accurate it ispossible to predict political events and developments of relevance to Norwegian national securityand what characterises people who are more accurate than others. The participants weregiven questions such as: Will Russian military aircraft violate Norwegian airspace within the nextyear? Will Russia conduct live fire exercises outside the Norwegian coast? What share of itsGDP will Norway spend on defence? If it is possible to predict the outcome of questions such asthese, we can also be relatively certain about the future development of key topics. FFI’s tournamentincluded 240 such questions about armed conflict, Russia, the US, Europe, economy andtechnology. In total, the dataset consists of 465,673 predictions from 1,375 participants.FFI’s tournament was inspired by the Good Judgment Project (GJP)’s tournament (2011–2015).In fact, FFI’s participants have been measured on almost all of the same individual variables asin GJP. Thus, FFI’s tournament can be used to re-examine key findings from GJP, based on acomparably sized dataset with a completely different set of participants and questions.On the one hand, the results from FFI’s tournaments find that the ability to predict internationalpolitics correlates with many of the same individual characteristics as in GJP, especially cognitivecontrol, numeracy, knowledge, open-minded thinking and time used per question, but notwith cognitive styles such as the need for cognitive closure or fox- vs. hedgehog-like thinking.However, these findings are nuanced through questionnaires with FFI’s participants, whichshow that the specific cognitive styles participants used when the actually predicted were stillimportant. In fact, specific approaches reflecting need for cognitive closure and the distinctionbetween foxes and hedgehogs are both associated with lower accuracy in FFI’s tournament,even though the participants’ general scores on tests of these styles are not.On the other hand, FFI’s participants are significantly less accurate than GJP’s. However, thisgap is mainly due to differences in how the tournaments were organised. First, GJP’s participantscould update their forecasts every day until question closure, while FFI’s could only makepredictions during the first week after the questions were published. While the former way offorecasting is relevant to intelligence, the latter is more representative of how prediction is doneduring defence planning processes. Second, the accuracy of GJP’s participants was improvedthrough training and participation in collaborative teams, while FFI’s participants predicted alonewith no training. When these two differences are taken into account, the gap is greatly reduced.Yet, the most important finding is that the best participants («superforecasters») were aboutequally accurate in both tournaments when based on the same time of prediction, even thoughall of GJP’s superforecasters were both trained and part of collaborative teams. This raises aquestion of whether there is an «upper limit» of how accurate it is possible to predict politics andthat this level of precision can be achieved simply by identifying the right people using forecastingtournaments. In fact, FFI’s and GJP’s superforecasters share a set of common characteristics,which makes it possible to identify them in advance.
FFI-Rapport 2021

Hvordan forbedre treffsikkerheten til prediksjoner av internasjonal politikk? - en litteraturgjennomgang

Existing research on the accuracy of predictions in international politics, such as the outcome ofthe Brexit vote, the number of North-Korean nuclear weapons tests and the growth rate of theChinese economy, is largely based on two research projects conducted in the US: Expert PoliticalJudgment (EPJ) from 2005 and the Good Judgment Project (GJP) from 2011–2015.On the one hand, the findings from EPJ were depressing. Here, the accuracy of 284 expertswas measured on questions that looked 2, 5, 10 or 20 years ahead. The experts struggled tobeat guessing when the time perspective approached 3–5 years. It was also found that levels ofeducation or years of experience did not correlate with accuracy. Experts predicting inside theirown domains of expertise were also often worse than those predicting outside theirs.On the other hand, the results from GJP were far more encouraging. GJP was one of the teamsparticipating in a four-year forecasting tournament sponsored by US intelligence. In order toachieve the highest possible accuracy, researchers experimented with various methods for aggregatingpredictions from thousands of participants. Hundreds of questions were posed, withan average time perspective of around 100 days. After only two years, GJP did so well that theother teams were dropped. The findings from GJP showed that it was possible to predict theoutcome of questions of relevance to US intelligence. The winning recipe was a combination ofrecruiting the right people and taking measures that helped improve the overall accuracy.A common finding in both EPJ and GJP was that there are systematic individual differences inaccuracy. Better accuracy was associated with higher scores on tests of cognitive abilities, politicalknowledge and open-minded thinking. The best forecasters were also more motivated bythe desire to win, had a higher need for cognition and a more probabilistic approach to futureevents. At the same time, GJP found that it was possible to improve accuracy through severalmeasures: 1) training in probabilistic thinking, e.g. the use of base rates; 2) interaction betweenparticipants, both in the form of cooperation in groups and competition through predictionmarkets; and 3) algorithms that weighted the predictions made by participants who had previouslybeen more accurate and who had recently updated their forecast.However, these findings are not necessarily valid in a Norwegian defence and security policycontext. Participants in both studies were largely US citizens. It is not given that the same individualvariations exist among Norwegian experts and participants. Neither is it given that theresults will hold on questions on the most important actors to Norwegian national security. Eventhough experts in EPJ struggled to beat guessing on questions that looked 3–5 years ahead,they were more accurate the shorter the time perspective. Thus, GJP’s time perspective of 100days was likely easier to forecast within. The purpose of FFI’s forecasting tournament (2017–2020) was therefore to examine these findings with Norwegian participants on questions of relevanceto Norway and with a time perspective between 100 days and 3–5 years.