Vi må snakke om uønsket valgpåvirkning

Det omdiskuterte «EØS-scenarioet» er et fiktivt, men mulig eksempel på hvordan en aktør kan utnytte informasjonspåvirkning for å oppnå politisk endring til sin gunst og med store konsekvenser for Norge – en «politisk omveltning».

Nærbilde av løvestatuen foran Stortinget i Oslo
Debatten har handlet lite om hvordan vi skal beskytte demokratiet mot uønsket informasjonspåvirkning, skriver artikkelforfatterne. Foto: Stortinget/Vidar M. Husby CC BY-NC-ND 2.0

FFI-rapporten «Scenarioer for uønsket påvirkning i forbindelse med norske valg» har skapt mye debatt. Debatten har imidlertid i liten grad handlet om hvordan vi skal beskytte demokratiet mot uønsket informasjonspåvirkning.

Utenlandsk innblanding i andre lands demokratiske valg og debatter er en alvorlig trussel. Slik innblanding er ikke noe nytt, men særlig sosiale medier skaper nye muligheter for informasjonspåvirkning. Når det gjøres åpent, er det en legitim del av demokratiet.

Når påvirkningen inkluderer bruk av fordekte og illegitime metoder som spredning av desinformasjon via falske kontoer på sosiale medier, svekkes vår evne til å gjøre oss opp meninger basert på sann informasjon og kjennskap til hvem som er avsenderen.

Hensikten med FFI-rapporten var å utvikle scenarioer for hvordan uønsket informasjonspåvirkning i sammenheng med norske valg kan foregå, på oppdrag for og i dialog med Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD). Særlig «EØS-scenarioet» fikk mye oppmerksomhet. Senest i Debatten på NRK 3. november ble det satt spørsmålstegn ved hvorvidt rapporten kan kalles forskning.

Lite ble sagt om hvordan norske valg skal beskyttes.

Hvordan kom så FFI frem til scenarioene?

Enkelt forklart innebærer forskning å benytte en vitenskapelig metode for å utvikle ny kunnskap knyttet til en konkret problemstilling. FFI-rapporten forsøkte å besvare hvordan utenlandske og/eller norske aktører kan bruke informasjonspåvirkning av et norsk valg for å nå sine målsettinger i perioden frem til neste stortingsvalg i 2025.

Spørsmålet er svært krevende å finne svar på, fordi en aktørs muligheter kun begrenses av teknologiske muligheter og aktørens kompetanse, ressurser og fantasi. Med andre ord: det er vanskelig å se hvor grensene går for hvem, hvordan og med hvilken hensikt uønsket informasjonspåvirkning benyttes som strategi.

Den vitenskapelige metoden vi har benyttet, er morfologisk analyse. Dette er en metode for å strukturere mulige aspekter og løsninger for et problem på en konsistent og etterprøvbar måte. Metoden krever at relevante parametere for problemstillingen identifiseres og diskuteres. For å gjøre dette stilte vi en rekke spørsmål, som for eksempel:

Hvilke typer aktører kan ha en interesse av å drive informasjonspåvirkning i sammenheng med norske valg?

Hvilke målsettinger kan disse aktørene tenkes å ha?

Å svekke tilliten i samfunnet er enklere å oppnå. Da holder det å utnytte allerede eksisterende polariserende temaer

Hvilke effekter på den politiske debatten kan en aktør søke å oppnå (ja, uønsket valgpåvirkning handler om å påvirke politiske saker)?

Dette resulterte i ni parametere og toogtyve parameterverdier som kan kombineres på 3456 ulike måter. Noen kombinasjoner er ulogiske, mens andre er svært lite sannsynlige. Disse kan vi forkaste. Vi sto igjen med 240 mulige og konsistente løsninger for hvordan uønsket valgpåvirkning kan skje. Hver av disse løsningene representerer et scenario, men så mange scenarioer gir ikke mye nytteverdi. Fordi scenarioene har fellestrekk, kan vi sammenfatte dem i meningsfulle klasser.

Så hva bør norske myndigheter være forberedt på?

I FFI-rapporten beskriver vi tre klasser av scenarioer som myndighetene bør være forberedt på. I to klasser beskriver vi hvilke forutsetninger som må være til stede for at en aktør skal kunne oppnå politiske endringer som i ytterste konsekvens kan få store og langsiktige konsekvenser for Norge.

Vi beskriver også hva aktøren kan gjøre for å svekke tilliten i samfunnet.

Innenfor hver klasse har vi gitt eksempler på fiktive, men mulige scenarioer for hvordan dette kan skje hvis forholdene ligger til rette for det. Rapporten sier ikke noe om hvor sannsynlige scenarioene er frem til 2025.

Det omdiskuterte «EØS-scenarioet» er altså et fiktivt, men mulig eksempel på hvordan en aktør kan utnytte uønsket informasjonspåvirkning for å oppnå en politisk endring som er gunstig for aktøren og som kan få store og langsiktige konsekvenser for Norge (kalt «politisk omveltning»).

Scenarioet er ikke en normativ vurdering av hvorvidt EØS-avtalen er bra eller dårlig for Norge.

Hvis en fremmedstatlig aktør har politisk omveltning som målsetning, må aktøren kunne sette en sak på den politiske dagsordenen, og aktøren må kunne nå ut til en majoritet av befolkningen. Å svekke tilliten i samfunnet er enklere å oppnå. Da holder det å utnytte allerede eksisterende, polariserende temaer, og det er tilstrekkelig å nå ut til en spesifikk del av befolkningen.

Å sikre norske valg vil kreve felles innsats av myndigheter, politiske partier og befolkningen. Vi må begynne å snakke om hvordan norske valg skal beskyttes mot uønsket informasjonspåvirkning.