Soldater uten moralsk kompass

Vi er i det 21. århundre, men Russland fører krig med våpen fra det 20. århundre, metoder fra det 19. århundre – og en plyndrekultur fra det 18. århundre.

Kristian Åtland
Kristian Åtland
Seniorforsker (B.A., M.A., PhD)
Se Kristian Åtlands profil

Noe er grunnleggende galt med Russlands væpnede styrker. For hver uke som går, og for hvert nytt område som ukrainerne klarer å frigjøre, avdekkes det russiske krigsforbrytelser av et sjokkerende omfang. Det er vanskelig å forestille seg de menneskelige lidelsene som sivilbefolkningen har vært utsatt for i de okkuperte områdene. Det dreier seg om vilkårlige drap på sivile, tortur, voldtekter og plyndring.

Slike åpenbart kriminelle og straffbare handlinger har i stor grad fått pågå ustraffet. Massakrene som er blitt avdekket i Butsja og Izium, har så langt ikke fått konsekvenser for de som utførte dem. Russiske soldater, befal og offiserer, for ikke å snakke om de politiske beslutningstagerne i Moskva som sendte dem til Ukraina, har demonstrert en fundamental mangel på respekt for krigens folkerett, og en like fundamental mangel på kjennskap til den militære profesjonens etikk.

Den pensjonerte amerikanske admiralen James Stavridis, som var Natos øverstkommanderende i Europa mellom 2009 og 2013, bemerket i en Twitter-melding 24. mars at «det finnes et eget sted i helvete for soldater som bevisst angriper sivile». Foranledningen for hans uttalelse var de russiske styrkenes brutale og hensynsløse fremferd i Ukraina, herunder deres massive angrep mot sivile mål, utført med missiler, artilleri, bomber og granater.

Vi snakker ikke her om uintenderte følgeskader av angrep mot militære mål, men om bevisste angrep mot sivile mål – boligblokker, skoler, barnehager, sykehus, sivile industrianlegg, kirker og kulturinstitusjoner. Dette har vært et mønster helt fra krigens første uker. Etter hvert som Russland ikke lenger klarte å ramme ukrainske militære mål med noen grad av presisjon, skiftet fokuset mot sivile mål, slik vi også har sett mange eksempler på i senere tid.

Missilangrepet mot jernbanestasjonen i Tsjaplyne 24. august tok livet av minst 25 mennesker, inkludert to barn på seks og åtte år. Angrepet 14. september mot en demning i Kryvyj Rih, utført med åtte kryssermissiler, rammet både vannforsyning og kraftproduksjon i regionen og førte til oversvømmelse av et stort urbant område. Slike angrep mot sivile mål er både ulovlige, umoralske og militært meningsløse.

Ikke desto mindre har Russlands væpnede styrker gjennom hele krigens forløp brukt vel så mye ammunisjon på sivile mål som de har brukt på militære mål. Det ukrainske innenriksministeriet meldte 22. september at Russland siden starten av invasjonen har angrepet anslagsvis 300 militære mål, og mer enn 17.000 sivile. Hvis dette er riktig, dreier det seg om et forholdstall på 1 til 56. Det bekrefter i så fall inntrykket av at det er tale om en bevisst strategi fra russisk side, utmeislet på politisk nivå og implementert av de militære på operasjonelt og taktisk nivå.

Plyndringen som har pågått i de russiskokkuperte områdene, er et kapittel for seg. Russlands logistikksystem kollapset på et tidlig stadium av krigen. De russiske avdelingene som på dette tidspunktet befant seg langt inne på ukrainsk territorium, ble i stor grad overlatt til seg selv. Soldatene ble i praksis oppfordret til å «live off the land» og begynte å raide lokale butikker og supermarkeder på jakt etter mat og andre livsnødvendigheter.

Men plyndringen fikk raskt et mye større omfang, tilsynelatende med offiserskorpset stilltiende samtykke, og noen ganger aktive medvirkning. Private hjem ble raidet for vaskemaskiner, kjøleskap, oppvaskmaskiner, varmtvannsbeholdere, pelskåper, datamaskiner, panelovner og annet løsøre, som ble lastet opp på lastebiler og transportert ut av landet. Slikt tyvegods er siden blitt solgt på markeder både i Belarus og Russland, eller sendt til soldatenes pårørende.

Hvis det er én ting krigen i Ukraina har lært oss, så er det at Russlands væpnede styrker er preget av moralsk forfall. Refleksjoner omkring «holdninger, etikk og ledelse» er totalt fraværende. Russisk militær kultur er kort fortalt preget av frykt og forakt – frykt for ens overordnede og forakt for ens underordnede. Soldater som blir overlatt til seg selv, uten at noen tar ansvar for deres ve og vel, og uten at det opprettholdes et minstemål av disiplin, er erfaringsmessig lite effektive. Ofte er de et lett bytte for en bedre organisert og mer motivert motpart. Den kollektive uansvarligheten er også en oppskrift på lovløse tilstander av den typen vi har sett i de russiskokkuperte delene av Ukraina.

Ukrainsk etterretning snappet i mai opp en telefonsamtale der en russisk soldat ringte hjem til sin kjære og fortalte om plyndrepraksisen i Ukraina. Da fikk han spørsmålet «Får dere virkelig lov til dette?» Svaret lød: «Offiserene bryr seg ikke – de er selv med på det».