– Putins invasjon av Ukraina er et mislykket prosjekt
Heller enn å demilitarisere Ukraina, har Russland oppnådd en delvis demilitarisering av seg selv.
Kronikk
11. april 2022
Russlands krig mot Ukraina, som startet 24. februar, er nå inne i sin sjuende uke. Selv om det fortsatt er tidlig å slå fast hvor, når og hvordan krigen ender, er det hevet over tvil at lite har gått som planlagt for angriperen.
Mange har – med god grunn – stilt spørsmål ved rasjonaliteten i Vladimir Putins beslutning om å iverksette en storskala invasjon av Ukraina.
Putin og hans innerste krets må åpenbart ha visst at det det ikke var risikofritt å invadere Europas nest største land. De må ha visst at operasjonen ville medføre politiske, militære og økonomiske omkostninger, og at utsiktene til gevinst var usikre.
Likevel valgte de å ta sjansen.
På papiret er Russland den militært overlegne part, med et forsvarsbudsjett som er mer enn ti ganger så stort som Ukrainas.
«Krigsoptimisme»
Mye tyder på at Russlands politiske og militære ledelse forut for krigsutbruddet, til dels også i ettertid, har vært preget av en form for «krigsoptimisme». I dette ligger det at sentralt plasserte beslutningstakere på russisk side overvurderte hvor lett og hvor raskt de ville klare å nå operasjonens overordnede militære og politiske mål, og undervurderte Ukrainas evne og vilje til å yte militær motstand.
Om vi skal dømme etter de TV-sendte talene som Putin holdt forut for invasjonen, hadde Russland mer enn ett mål med denne operasjonen. Det ble snakket om behovet for «demilitarisering» og «denazifisering» av Ukraina, og om behovet for å beskytte Ukrainas russisktalende befolkning mot det sittende regimet i Kyiv.
Ukrainas president og regjering ble fremstilt som en gjeng med kuppmakere, nazisympatisører og vestligstyrte marionetter. Ikke minst ble det påpekt at Russland måtte sette en stopper for videre Nato-utvidelse.
La oss se nærmere på Russlands mål og i hvilken grad de er blitt oppnådd:
Mål nr. 1: «demilitarisere» Ukraina
Et uttalt mål med den russiske invasjonen var å ramme Ukrainas væpnede styrker og svekke deres samlede kapasitet i en slik grad at Ukraina ikke lenger skulle være i stand til å forsvare landet.
Dette målet er definitivt ikke blitt nådd. De ukrainske styrkene har selvsagt mistet både personell og materiell i denne krigen, men Ukrainas evne til å motstå den russiske aggresjonen har forbløffet en hel verden og skapt betydelig frustrasjon på russisk side.
Russlands hensynsløse maktbruk har samtidig fått et trettitalls vestlige land, deriblant Norge, til å sende våpen til Ukraina. Dette har bidratt ytterligere til å styrke Ukrainas kampkraft.
På papiret er Russland den militært overlegne part, med et forsvarsbudsjett som er mer enn ti ganger så stort som Ukrainas. Til tross for dette har de russiske styrkene blitt påført så store tap at Russlands militære evne er blitt satt flere år tilbake.
Heller enn å demilitarisere Ukraina, har Russland oppnådd en delvis demilitarisering av seg selv.
Mål nr. 2: «denazifisere» Ukraina
Et annet overordnet mål med den russiske invasjonen var å legge grunnlaget for en «denazifisering» av landet. Dette begrepet, som Putin brukte i sin TV-tale den 24. februar, kan vanskelig tolkes som annet enn en russisk eufemisme for «regimeendring».
Russland gikk til krig med en forventning om å kunne innta den ukrainske hovedstaden i løpet av få dager, og fremtvinge president Zelenskyjs avgang. Slik gikk det imidlertid ikke, og det er i dag intet som tyder på at Russland vil lykkes med å tvinge Ukraina til underkastelse.
Russland har mislykkes også med denne delen av sitt forehavende, og Putin vil trolig måtte forhandle direkte med Zelenskyj og hans team om premissene for en fredsløsning.
Trolig vil både Russland og den jevne russer måtte lide for Putins feilgrep i lang tid fremover.
Mål nr. 3: beskytte Ukrainas russiske befolkning
Putin har gjentatte ganger forsøkt å legitimere sin invasjon av Ukraina ved å vise til en angivelig trussel mot landets etniske russiske eller russisktalende befolkning, hvorav en betydelig del er bosatt i øst og sør. Hvorvidt russere eller russisktalende bosatt i denne eller andre deler av Ukraina opplever at deres sikkerhetssituasjon har bedret seg siden 24. februar, er heller tvilsomt.
Realiteten er tvert imot at en stor del av sivilbefolkningen i denne delen av Ukraina, uavhengig av etnisk bakgrunn, har blitt drept, drevet på flukt eller tvangsdeportert til Russland.
Storbyer som Kharkiv og Mariupol, der de etniske russerne før krigen utgjorde henholdsvis 33 og 44 prosent av innbyggertallet, er langt på vei blitt jevnet med jorden som resultat av den russiske bombingen.
Mål nr. 4: hindre videre Nato-utvidelse
Sist, men ikke minst, har det vært et uttalt mål for Russland å hindre en videre utvidelse av Nato. Det har åpenbart vært en forventning og at «spesialoperasjonen» i Ukraina skulle sette en støkk i land som måtte være interessert i, eller ha ambisjoner om, å bli medlem av den transatlantiske alliansen.
Selv om det fortsatt er tidlig å konkludere, synes det allerede klart at invasjonen av Ukraina ikke har brakt Russland nevneverdig nærmere en oppnåelse av landets erklærte utenrikspolitiske mål.
Snarere tvert imot: Putin har satt i sving en serie av hendelser og prosesser som vanskelig kan sies å være i landets langsiktige interesse. Trolig vil både Russland og den jevne russer måtte lide for Putins feilgrep i lang tid fremover.