«Hvor udgangspunktet er som galest»
– Overraskelsen var derfor stor da jeg høsten 2022 oppdaget at Forsvaret ikke lengre har kontroll, skriver oberstløytnant Harald Høiback.
Kronikk
13. november 2023
Det er snart en hel militær yrkeskarriere siden jeg møtte på Luftforsvarets befalsskole i Stavern. Sommeren 1988 pågikk den (forrige) kalde krigen for fullt, og ingen ante at den snart ville slutte på spektakulært fredelig vis. Ellers var det en ganske bekymringsløs tid. Det eneste jeg var redd for, og da mener jeg virkelig redd, var folkene på depotet. Jeg gruet meg mer til å bytte skittentøy enn for å gå til tannlegen.
Depotet var stedet for ydmykelser og opprivende opplevelser. Folkene der var bevæpnet med en liten rake, slik som croupieren har ved rulettbordet for å rake inn sjetongene. Tøy som passerte den visuelle kontrollen ble raket ned i en tøysekk som skulle videre til vaskeriet. Det som ikke passerte, for eksempel en sokk som manglet broren sin, ble derimot raket ned på gulvet på depotforvalterens side av disken, for deretter å bli sparket ut på aspirantens side som måtte bøye seg skamfullt ned for å plukke opp det ikke godkjente plagget fra gulvet. Det hele under observasjon av alle de andre nervøse i køen. «Der har vi en fyr som ikke har kontroll!» Vi mistenkte depotfolket for mye, men aldri for ikke å ha kontroll. Vi var sikre på at ikke en sokk falt til jorden uten at de visste det. Ikke én boks skokrem ble utlevert uten at den tomme ble levert i retur.
Det blir på grensen til meningsløst å drive forsvarsplanlegging om vi ikke vet hvor vi står. Det blir som å forsøke å finne riktig kompasskurs uten å vite hvor i terrenget du er.
Om vi ikke fant den bortkomne sokken, eller ikke hadde hjerte til å rappe en fra romkameratene, måtte vi fylle ute en TS (taps- og skademelding). Det var noe man i det lengste ville unngå. Ikke av frykt for erstatningsbeløpets størrelse, men fordi man med en TS pådro seg negativ oppmerksomhet fra troppsbefalet. Ikke bra.
Selv måtte jeg fylle ut en TS etter å ha ødelagt kompasset. Under et orienteringsløp valgte jeg en så uortodoks vei til posten at ikke bare pallplassen røyk, men også kompasset. Jeg husker ikke om saksbehandleren avskrev kompasset som tapt i kampens hete, eller om jeg kom under mistanke om selvpåført skade eller klanderverdig skjødesløshet.
Straffeutmålingen er heller ikke poenget her. Poenget er militær orden og struktur. Alle skjønte at Forsvaret er avhengig av orden. Undertrøye lang, vinter, hvit, kan ikke ligge i hylla for undertrøye lang, vinter, grønn. Det kan ikke være lagret 150 feltluer om regnskapet sier 200. Alle skjønte det.
Overraskelsen var derfor stor da jeg høsten 2022 oppdaget at Forsvaret ikke lengre har kontroll. Som en litt lealøs kanon på dekk ble jeg beordret inn i arbeidet med Forsvarssjefens militærfaglige råd (FMR). Jeg trodde at diskusjonen ville gå på hvor mange flere milliarder Forsvarssjefen burde be om, og om hva milliardene skulle brukes til. Forbauselsen var derfor stor da jeg forsto at mer enn halve arbeidet i FMR handlet om å kartlegge hva Forsvaret alt hadde fått.
Jeg var overbevist om at depotfolks tvangspregede personlighetsforstyrrelser og eksistensielle angst for rot i systemet, i kombinasjon med den tyske grundigheten i regnskapssystemet SAP, ville gjøre at to tastetrykk var tilstrekkelig for å få svaret på hva Forsvaret har, kan og er. Der tok jeg feil.
De første månedenes arbeid i FMR gikk med til å finne den såkalte avfarende plass, som det heter når et skip skal fare av gårde fra en plass. Ikke bare det. Det var også et åpent spørsmål om hva den avfarende plass egentlig er.
Burde utgangspunktet for videre planer være det de politiske myndighetene alt har vedtatt, hva nå det måtte være, eller det Forsvaret faktisk har av greier, hva nå det er? Og hva er Forsvaret egentlig i stand til å gjøre med de greiene vi (eventuelt) har? Hva har skattebetalerne fått for alle pengene til sektoren de siste årene?
Tja, si det. Jeg oppdaget at ingen i Forsvarsdepartementets og Forsvarsstabens lange korridorer kan svare på det mest militære spørsmålet av dem alle: «Er vi klare til strid?» Eller mer presist: Alle kan svare på det spørsmålet: Nei! Det vi ikke kan svare på, er hva som mangler.
Å telle de store og dyre tingene, som biler, båter og fly, er ikke så fryktelig vanskelig. Men under der blir det verre. På grensen til umulig blir det om man forsøker å se alt i sammenheng. Vi vet hvor mange F-35 vi har, og omtrent hvor mye ammunisjon og drivstoff. Men hva med det som kreves for å få drivstoffet fram til flyet, og de folka som må til for å henge våpen på flyet? Har vi dem? Og kan vi være sikre på at de ikke også skal løse andre oppgaver på samme tidspunkt?
Det blir på grensen til meningsløst å drive forsvarsplanlegging om vi ikke vet hvor vi står. Det blir som å forsøke å finne riktig kompasskurs uten å vite hvor i terrenget du er. Det går ikke. Tro meg, jeg har forsøkt – mange ganger.
.png.jpg?quality=90)