Hvor går Russland?
Ti år med russisk forsvarsmodernisering og militær maktbruk.
Kronikk
3. januar 2018
Ved FFI er vi i disse dager i ferd med å avslutte et treårig forskningsprosjekt med tittelen «Russlands militære maktmidler og bruken av dem». Siktemålet med dette har vært å produsere forskningsbasert kunnskap om utviklingen innen det russiske forsvaret og ikke minst hvordan Russland bruker, eller kan tenkes å ville bruke, sine militære maktmidler. Dette temaet har også stått sentralt i arbeidet med Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren og den nylig fremlagte landmaktutredningen.
Russlands forhold til Vesten og Nato har i de siste tre og et halvt årene vært inne i en negativ og nedadgående spiral, drevet frem av uforenlige virkelighetsoppfatninger og gjensidig mangel på tillit.
Den negative utviklingen i forholdet mellom Russland og Vesten er i stor grad knyttet til Russlands folkerettsstridige okkupasjon og anneksjon av Krim i februar–mars 2014 og landets involvering i den fortsatt pågående konflikten i Øst-Ukraina.
Det er i dag lite som tyder på at en varig politisk løsning på disse konfliktene er innen rekkevidde. Russlands retorikk overfor Natos østlige medlemsland, kanskje særlig i Baltikum, er også blitt tøffere siden intervensjonen i Ukraina, og det militære aktivitetsnivået har økt i alle domener.
Russlands militære evne er alt annet enn statisk. Landets væpnede styrker har i det siste tiåret vært gjennom en reform- og moderniseringsprosess som savner sidestykke, iallfall i den postsovjetiske perioden. Prosessen har for lengst begynt å gi konkrete resultater i form av økt operativ evne. Det russiske forsvaret er i dag bedre utstyrt, bedre trent og mer mobilt enn det var da forsvarsmoderniseringen startet i 2007–2008.
Landets store, lavteknologiske og vernepliktsbaserte mobiliseringsforsvar er i ferd med å bli erstattet av et mindre, mer strømlinjeformet og delvis profesjonalisert innsatsforsvar med moderne våpen og utstyr.
Russlands samlede forsvarsutgifter er i denne tiårsperioden blitt nær fordoblet, og landet har i absolutte tall blitt verdens tredje største «defence spender» etter USA og Kina.
Makthaverne har vist en vedvarende vilje til å prioritere forsvarssektoren, til dels på bekostning av andre sektorer og samfunnsoppgaver. For eksempel lot russiske myndigheter være å gjennomføre den lovpålagte inflasjonsjusteringen av offentlige pensjoner i 2016, under henvisning til at det «ikke fantes penger til dette».
Samme år brukte Russland 5,3 prosent av sitt BNP på forsvar. Først i inneværende år har den offentlige pengebruken på forsvarssektoren begynte å flate ut, dels på grunn av landets makroøkonomiske utvikling, og dels fordi senere års skyhøye anskaffelsestempo har gjort investeringsbehovet mindre akutt.
Parallelt med den russiske forsvarsmoderniseringen synes det å ha skjedd en endring i Russlands syn på militærmaktens anvendelse og anvendelighet som utenrikspolitisk virkemiddel. Russland har siden 2007 vist evne og vilje til å bruke et bredt spekter av militære og ikke-militære makt- og påvirkningsmidler, både i landets sørlige randsone (i Georgia i 2008 og Ukraina siden 2014) og utenfor Europa (i Syria siden 2015).
Russlands militære intervensjoner i Georgia, Ukraina og Syria kan si oss mye om hvordan den russiske militærmakten har utviklet seg i det siste tiåret, hvordan Russland har brukt og bruker sine militære maktmidler og hvordan landet kan tenkes å ville bruke dem i årene som kommer.
I Syria har de luft- og sjømilitære maktmidlene spilt hovedrollen, og «hybridkrig»-dimensjonen har vært langt mindre fremtredende enn den var i Ukraina. Russlands krig i Syria er på forskerhold blitt omtalt som «Russia’s first U.S.-style war».
Styrkene har operert langt hjemmefra og russerne har for første gang brukt langtrekkende presisjonsvåpen, som kryssermissiler levert fra luften og sjøen, i en skarp operasjon. Selv om de har støtt på ulike utfordringer underveis, og selv om svakheter er blitt avdekket, har de russiske styrkene vist en bemerkelsesverdig utholdenhet. Operasjonstempoet har vært høyt (mer enn 30 000 bombetokt på to år), og det har vært langt færre problemer forbundet med den logistiske understøttelsen av styrkene enn det mange forventet da operasjonen startet høsten 2015.
Når det gjelder Russlands militære tilstedeværelse og aktivitet i nordområdene, så har den utvilsomt økt siden 2007, både i omfang og geografisk utbredelse. I Russlands nordvestlige hjørne og tilstøtende havområder testes det nå jevnlig sjø- og landbaserte ballistiske missiler, kryssermissiler, sjømålsmissiler, torpedoer og andre våpensystemer.
Øvelsene i nord er blitt større, hyppigere og mer komplekse. Russlands store og ofte uvarslede beredskapsøvelser («snap drills») utgjør en særlig utfordring for landets vestlige naboer.
De russiske styrkenes økte mobilitet, og økningen i antallet leveringsplattformer for langtrekkende presisjonsvåpen, vil utvilsomt kunne få betydning for sikkerhetssituasjonen til Russlands vestlige naboer, inkludert Norge, i årene som kommer.
Dersom Russland anser at Norge i praksis ikke har noe å stille opp med mot Russlands stadig mer moderne forsvar, vil landet trolig ha færre motforestillinger mot å bruke det mot Norge enn om det motsatte hadde vært tilfelle. Særlig gjelder dette dersom det samtidig etterlates et inntrykk av at Natos interne beslutningsprosesser er så omstendelige at allierte forsterkninger ikke vil rekke å komme på banen før en eventuell konfrontasjon er over.
Disse bekymringene bør være en viktig rettesnor for Norges og Natos arbeid med å bygge en krise- og krigsforebyggende terskel som er mer troverdig enn dagens, og som muliggjør en rask og mest mulig sømløs eskalering av forsvarsinnsatsen fra det nasjonale til det allierte nivået.
Det er i denne forbindelse viktig at Norge anskaffer de kapasiteter som skal til for å gi den nasjonale terskelen en tilstrekkelig grad av kampkraft og overlevelsesevne.
I tillegg er det avgjørende at Norge på en utvetydig måte kommuniserer sin vilje til å forsvare eget territorium, både verbalt og gjennom tilstedeværelse og øvingsvirksomhet. Kombinert med tillitsskapende tiltak overfor Russland, vil dette kunne ha en stabilitetsfremmende funksjon.
Uansett valg av konsept er det også vesentlig at Natos politiske og militære reaksjonsevne styrkes, at planverk oppdateres og at det jevnlig øves på overføring av allierte forsterkninger.