Forsvarsløftet krever mer enn bare redusert byråkrati

Forsvarsløftet krever investeringer i materiell og eiendom, bygg og anlegg på et nivå som langt overgår tidligere år. På tross av den svært ambisiøse langtidsplanen for forsvars­sektoren, peker FFIs Forsvars­analyse på at Forsvaret først vil være i stand til å håndtere de mest krevende scenarioene utpå 2030-tallet. Dette skyldes i hovedsak at store investeringer ligger et stykke frem i tid. Det er bred enighet om at forsvarssektorens evne til å investere må økes – ikke minst må tempoet økes.

Flere har pekt på løsninger for å øke tempoet i investeringene. Et tiltak som ofte nevnes og debatteres, også i langtidsplanen, er å etablere raskere, mer fleksible investeringsløp. Kort sagt – å redusere byråkrati. Statens prosjektmodell, og særlig Forsvarets operasjonalisering av denne gjennom prosjektmodellen Prinsix, trekkes også fram som et problem.

Vi er enige i at både tempo og fleksibilitet i anskaffelsesløpene med fordel kan for­bedres. Det er trolig særlig et potensiale i å forbedre hvordan forsvarssektorens prosjektmodell anvendes og føringer praktiseres. På dette området har både Forsvars­departementet og Forsvaret allerede gjort flere endringer for å få anskaffelses­prosessene til å gå raskere. Effekten av disse endringene vil vi forhåpentligvis se i tiden fremover.

Gjennomføringen tar tid

Likevel er det ikke her den største utfordringen ligger. Investeringsprosjekter består av to hoveddeler – en tidligfase og en gjennomføringsfase. I tidligfasen gjennomføres en konseptvalgutredning og et forprosjekt som vurderer prosjektets usikkerhet og kostnader og planlegger gjennom­føring av prosjektet.­­ Deretter følger selve gjennom­føringen av prosjektet. I motsetning til hva Nesse og Eggen skriver i Aftenposten 15. mars viser våre analyser at tidsbruken er klart størst i gjennomføringen av investerings­prosjektene – ikke i konseptvalg eller planlegging av prosjektene.

Faktisk er tidsbruk i gjennomføringsfasen av prosjektene mer enn dobbelt så stor som i tidligfase. Det er særlig perioden fra kontrakt er inngått til materiellet er overført til Forsvaret som tar lang tid.

Det er dermed ikke tilstrekkelig å redusere tid brukt til konseptvalg og forprosjektering, gjennom for eksempel å redusere krav til utredninger og kvalitetssikring. Det største potensialet for tidsbesparelser ligger i gjennomføringen av investeringsprosjektene.

Hvor mye er det mulig å redusere tiden det tar å gjennomføre selve anskaffelsene? Vel, først og fremst er det viktig å erkjenne at forsvarssektoren og Norge bare delvis kan påvirke denne tidsbruken – leveringstider i markedet er lange som en følge av at flere land nå styrker sine forsvar kraftig. Det er imidlertid grep som kan øke hastigheten på gjennomføring av prosjekter.

Gjennomføringen av prosjektene må få mer oppmerksomhet

I våre studier av forsinkelser i investeringsprosjekter i forsvarssektoren, er mangel på personellressurser identifisert som en viktig årsak. Det er Forsvarsmateriell (FMA) som har ansvaret i gjennomføringsfasen av investeringene. Siden opprettelsen av F­MA i 2016 har investeringsvolumet innen materiell om lag doblet seg, uten at ­organisasjonen har økt i nærheten av like mye. I løpet av det neste tiåret skal det årlige investeringsvolumet om lag tredobles sammenlignet med i dag. Dette vil kreve svært mye av anskaffelses­organisasjonen, selv om prosessene forenkles. Forsvarssektoren må trolig både oppbemanne og leie inn personell fra sivil sektor for å klare å gjennom­føre de planlagte investeringene.

Forsvarssjefen påpeker at vi har gått fra en situasjon der vi har hatt mye tid og lite penger, til en situasjon der vi har mye penger, men lite tid. Enkelte investeringer vil kunne gå raskere når man løsner på de strenge budsjettbetingelsene og har personellressurser tilgjengelig til å gjennomføre dem. Men selv et rekordstort investeringsbudsjett og en stor og profesjonell investeringsvirksomhet vil ikke kunne øke industriens evne til å utvikle nytt materiell på kort sikt. En konsekvens av at tid nå er løftet opp som en prioritet må være at vi større grad enn frem til nå kjøper materiell som enten er ferdig utviklet eller kun krever mindre tilpasning, selv om dette ikke svarer ut alle Forsvarets behov. Å kjøpe likt materiell som allierte og partnere er andre virkemidler som må tas i bruk i større grad. Disse tiltakene er også pekt på i langtidsplanen. Utfordringen blir å få omsatt ambisjonene til faktiske endringer.

Det finnes dessverre ingen magiske triks som enkelt øker takten på forsvarssektorens investeringer. Det gjøres nå en rekke grep som vil bedre sektorens evne til å investere raskere, men framover er det særlig gjennomføringen av prosjektene som må få oppmerksomhet.