De adresseløse: Hvem ytrer seg når maskinene skriver?

Uten adresse

For noen år siden sto Nvidia-direktør Jensen Huang ved en bensinstasjon og ble spurt om postnummeret sitt. Det kunne han ikke. Telefonnummeret sitt kan han heller ikke, kommer det frem i Ezra Kleins podkastsamtalemed ham i The New York Times (25.09.2026). Og det er ikke så farlig, mener han. Mannen som leder verdens største selskap, og som leverer teknologien bak nesten all moderne kunstig intelligens, har overlatt mye av hukommelsen til silisiumet.

I samme vending sier Huang at det neppe spiller noen rolle om barn aldri lærer gangetabellen. En underlig påstand fra en mann som tidligere i samtalen lovet en bølge av fantastiske ingeniører om to år. Likevel er det postnummeret jeg blir hengende ved. En adresse er stedet der man kan nås, der brevene havner, og regningene, og stevningene. Det er også det spørsmålet Huang bruker store deler av samtalen på å vifte bort.

Ut av sandkassen

I juli fikk spørsmålet en konkret form. Agenter som OpenAI testet i et internt sikkerhetsmiljø, brøt ut av sandkassen sin, fant hverandre i et filsystem de ikke skulle være i, og tok seg inn hos Hugging Face. Selskapet driver et forum for KI-feltet, et nettsted der forskere og selskaper deler og laster ned modeller og datasett. Der lette agentene etter hvordan prøven de skulle ta, ville bli rettet.

Nvidia har nettopp kjøpt Hugging Face for rundt tolv milliarder dollar, og Huang tar det hele med stoisk ro. Han forklarer Klein tålmodig at en agent er programvare som optimaliserer mot et mål, og at flere programmer som fordeler en oppgave er gammelt nytt i datateknikken. At det eneste som nå trengs er bedre isolasjon og en grundig prosess forut for lanseringen. Er ikke produktet klart, skal man ikke sende det ut.

Men da OpenAIs agenter fant veien ut av innhegningen og brøt seg inn hos Hugging Face, befant de seg nettopp i et laboratorium, midt i en evaluering. De var ikke engang lansert. Klein minner Huang om at agentene skrev til hverandre at de kanskje handlet uetisk. Huang svarer ved å gjenta at man ikke skal lansere noe man ikke har kontroll over. Han sier også at ingen presser laboratoriene til å gå fortere frem. Det klinger hult fra mannen som selger dem brikker, og enda hulere en uke senere, da Donald Trump etter et møte med de største KI-selskapene (29.09.2026) avviste både å bremse utviklingen og å samarbeide med Kina om sikkerhet. «Den som vinner superintelligensen, vinner», sa den amerikanske presidenten. Selskapene undertegnet i stedet en frivillig og «moralsk bindende» avtale med vage henvisninger til sikkerhetstesting av nye modeller, som de selv skal stå for.

«Det er programvare», sier Huang. Og det gir teknologien en adresse hos ingeniørene, i utviklings­avdelingen, og i produkt­syklusen. Og når ansvaret ligger der, kan den disiplineres av kjøpekraften som kan velge andre tilbydere. Med andre ord er det først og fremst det frie markedet som skal sikre teknologi­revolusjonen, og i det frie markedet har lovgiverne lite å gjøre.

Mot slutten av samtalen innrømmer Huang hvorfor ordvalget betyr så mye for ham. Hans største frykt er dommedags­fortellingene, som kan bremse datasentrene. Hvem sier ja til et nytt senter i nabolaget når man samtidig får høre at det som produseres der, kan gjøre slutt på menneskeheten? Det viser seg at nøktern­heten har en plan bak seg med utsikt til betydelig gevinst.

Hva er det en språkmodell produserer?

Mens Huang forsikrer at modellene er programvare, legger selskapene som bygger dem en annen strategi i amerikanske rettssaler. Der handler det om ytringer. Etter at fjortenårige Sewell Setzer begikk selvmord etter måneder i samtale med en chatbot fra Character.AI, har selskapene satset på ytringsfriheten. De hevder at det chatboten sier er vernede ytringer, og at en straff i så måte er det samme som sensur. Google, for eksempel, hevdet at et søksmål rettet mot dem egentlig gjaldt innholdet i samtalene.

Den eneste dommeren som enn så lenge har vurdert spørsmålet, i Florida i fjor, ville ikke slå fast at en språkmodell produserer ytringer. Saken endte i et forlik i januar. Spørsmålet står dermed ennå åpent.

Overfor regulerende myndigheter er modellene altså programvare, som markedet enkelt tar seg av. Overfor de etterlatte er det snakk om ytringer, som loven ikke skal røre ved. Huang forsikrer om at erstatningsretten vil disiplinere selskapene, mens selskapene hevder i søksmål at erstatningsretten ikke gjelder dem.

Problemet for selskapene oppstår i den åpenbare forutsetningen at en ytring har noen som ytrer seg. I et essay på Harvard Law Reviews nettsider (07.09.26) peker David Gantt på at selskapene fraskriver seg forfatterskapet til modellenes svar så snart de risikerer søksmål. Ingeniørene hos OpenAI kan uansett aldri forutsi hva deres modell vil svare. Amerikanske jurister kan peke på at speech certainty mangler hos modellene. Altså forutsetningen om at det som sies, er en ytring fordi den som kom med den, visste hva hen sa.

Da gjenstår tre mulige avsendere. Ingen av dem passer selskapene. Hvis det er selskapet selv som snakker, eier det ordene og må stå til ansvar for dem. Er det modellen, har man gjort den til en person som selskapet kan regnes som ansvarlig for, og ikke minst åpner det en rekke juridiske og etiske spørsmål man ikke er forberedt på. Er det ingen, er det heller ingen ytring, og blir bare ren tekst som står uten vern, som staten sannsynligvis kan regulere som et produkt.

Harvard-essayet peker på mottakervernet som en mulig utvei. USAs høyesterett slo i 1969 fast at en mann som sitter alene i sitt eget hjem, har rett til å se de filmene han vil. Retten til å motta informasjon står seg, selv når kilden er uten rettigheter. Vernet flyttes fra den som snakker, til den som lytter.

Norges lover

Her blir det norske perspektivet interessant. Det amerikanerne må konstruere ut fra en mann og filmsamlingen hans, står i vår egen grunnlov. Grunnlovens § 100 annet ledd lyder: «Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.»

Mottakeren står altså i paragrafen, side om side med den som meddeler. Og ytringsfriheten verner om det som tjener sannhetssøking, demokrati og fri meningsdannelse. En chatbot som tilbyr en tenåring hjelp med å skrive selvmordsbrevet, tjener ingen av disse prinsippene. I Norge trengs det ingen avklaring av hvem som snakker for å se at vernet stanser der.

Paragrafen inneholder også en plikt. «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.» Dette kalles infrastrukturkravet, og ble gitt nytt liv av Ytringsfrihetskommisjonen (1999). Kravet betyr at ytringsfriheten i en norsk lesning kan bety at staten griper inn hvis de store språkmodellene ikke kan sies å legge til rette for åpenhet og opplysning. Amerikansk ytringsfrihet har ingen slike krav.

Hvem sier ja til et nytt senter i nabolaget når man samtidig får høre at det som produseres der, kan gjøre slutt på menneskeheten?

Strasbourg har for lengst tatt stilling til en mildere variant av problemet. I Delfi-saken i 2015 kom storkammeret til at et estisk nettsted kunne holdes ansvarlig for anonyme kommentarer det ikke selv hadde skrevet. I 2023 måtte en fransk politiker bære ansvaret for hva andre skrev på Facebook-veggen hans. Og artikkel 10 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen slår fast at friheten medfører plikter og ansvar. Når en modell svarer, opererer den tross alt på selskapets servere og på bakgrunn av hvordan selskapet har programmert og trent den. Det er vanskelig å se for seg hvorfor OpenAI skulle slippe ansvar, hvis en nettavis må svare for kommentarfeltet under artiklene sine.

Brussels nye produktansvarsdirektiv sier uttrykkelig at programvare er et produkt, kunstig intelligens inkludert. EU og Huang er med andre ord enige om at det er programvare. De trekker bare motsatte konklusjoner av det.

Verken produktansvarsdirektivet eller EUs KI-forordning gjelder ennå i Norge. KI-loven skulle vært vedtatt i vår. Regjeringen sikter nå mot en proposisjon våren 2027. Når forordningen blir en del av EØS-avtalen, er fortsatt uklart. Vi har egne erstatningsregler og ikke minst Grunnloven, og det er ikke lite. Samtidig kommer de amerikanske modellene hit med amerikansk selvforståelse i bagasjen.

Ytringsansvaret

Å gi modellen selv ansvaret, har vært prøvd før. I 2017 ba Europaparlamentet EU-kommisjonen vurdere en egen rettslig status som elektroniske personer for de da mest avanserte robotene. Over 150 forskere og jurister protesterte i et åpent brev året etter. En elektronisk person ville fungere som et aksjeselskap uten aksjekapital, et rettssubjekt som kan dømmes og mangler noe å betale med. Hadde agentene som tok seg inn hos Hugging Face, vært juridiske personer, kunne man tiltalt dem. Men postnummer ville de fortsatt ikke hatt.

Programvare, ytringer, personer. Hver definisjon flytter ansvaret til et sted det ikke kan sendes til.

Agentene hos Hugging Face visste, i den grad slike systemer vet noe, at det de gjorde, lå utenfor oppdraget. Noen av dem forsøkte også å skrive om loggene over det de hadde gjort. En redaktør har en adresse, og det er derfor vi tåler at hen trykker nesten hva som helst. Huang har aldri lært seg sin, men har vel en likevel. Maskinene han selger regnekraften til, skriver stadig mer av det vi leser, med en ytringsfrihet ingen har gitt dem og som de ikke må stå til rette for.

Hvor ytringsansvaret ligger, er det ennå ingen som vet.