Morgenrushet fra helvete

Med en lære basert på Åpenbaringen, og med en tilbakevendt Jesus ved roret, lå det litt i kortene at dommedag ikke kunne være så langt unna. Aums oppfatning var at verden snart skulle gå under i en atomkrig, utløst av jøder og frimurere, og hvor Dyret fra Åpenbaringen (USA) kom til å utslette Japan. 

I 1989 ble Aum godkjent som et trossamfunn i Japan, som sikret dem store skattefordeler. Det sikret dem også vekst, både i tilhengere og i penger (i stor grad tilhengeres penger). I løpet av noen år vokste Aum til over 20.000 medlemmer, og med en formue på mangfoldige milliarder kroner i dagens pengeverdi.

En stat i staten 

Aum var en slik sekt som krever total underkastelse, og hvor den som slipper inn må gi avkall på all personlig frihet og eiendom, og slipper ikke ut igjen. Som trossamfunn fikk de i stor grad holde på som de ville, uten at staten tittet dem i kortene. Til gjengjeld bygget de seg opp som en stat i staten, organisert i departementer, hvert ledet av en minister. De hadde til og med et forsvarsdepartement, og med pengene de hadde konfiskert, hadde de ressursene til en liten stat også. 

Først forsøkte de å ta kontroll over den japanske staten på demokratisk vis, men det gikk bare sånn passe. I enkelte valgdistrikter fikk de færre stemmer enn de hadde medlemmer. Asahara påsto at de tapte valget fordi de ble motarbeidet av en verdensomspennende sammensvergelse av jøder og frimurere, og han var rasende på de uopplyste (alle andre enn Aum). 

Det var omtrent på denne tiden at Aum for alvor begynte å jobbe med masseødeleggelsesvåpen. De forsøkte å fremstille biologiske våpen som botulinumtoksin og miltbrann, men da et medlem nesten druknet i en tønne med miltbrann fikk de en pekepinn på at det kanskje ikke var så vellykket. De kjøpte også en stor eiendom med uranholdig berggrunn i Australia. Det førte heller ikke noen vei. Etter hvert klarte de derimot å stable et kjemivåpenprogram på beina, og de begynte å lage sarin for å angripe staten. 

Her har vi altså en dommedagssekt med tilgang til et av de giftigste kjemiske stridsmidlene, og de slår til midt i morgenrushet på tre forskjellige linjer i et av verdens travleste T-banesystemer. For oss som jobber med kjemiske trusler 30 år senere er det et godt spørsmål hvordan det kunne skje. 

En annen tid 

Starten av 90-tallet var en helt annen tid enn i dag. Den kalde krigen var over, verden hadde akkurat bestemt seg for å legge kjemiske våpen bak seg og krigen mot terror lå fortsatt langt frem i tid. At en dommedagskult skulle lage og bruke kjemiske våpen var bortimot utenkelig. Utenkelig er ikke det samme som umulig, men det var kanskje akkurat den kombinasjonen av omstendigheter som gjorde det utenkelige mulig. 

Etter murens fall var Russland det «Ville Østen» av rå kapitalisme i et kollapsende system. For den som hadde penger var det et mulighetens land og fremtiden så lys ut. For den som hadde karrieren sin i produksjon av kjemiske våpen så fremtiden kanskje ikke like lys ut, men militære hemmeligheter var salgsvarer godt som noe.

Aum så muligheter, de hadde penger, og jammen hadde de ikke snart også plantegninger for en sovjetisk kjemivåpenfabrikk. 

Sarin – en dødelig gift

Sarin er et kjemisk stridsmiddel med egenskaper som gir det en bestemt nisje. For det første er det dødelig giftig. Det er ikke ment å gi brannsår eller blinde sånn som sennepsgass, eller fungere som kjemisk minefelt som VX kan.

Sarin er ment for å drepe dem som er til stede når angrepet skjer. 

For det andre er det ganske flyktig, så det er stor fare for å puste det inn der og da, men etter angrepet fordamper det og blir borte. Dette er i skarp kontrast til VX, som er mye giftigere, men praktisk talt ikke fordamper. Står du i et rom med litt sarin på gulvet, så er din største bekymring hva du puster inn. Står du i et rom med litt VX på gulvet, så er bekymringen hva du har vært i kontakt med. Nå tar man ikke så mye på gulvet på T-banen, så sånn sett var sarin et ganske åpenbart stridsmiddel for et T-baneangrep, og Aum hadde etter hvert litt erfaring med sarin.

Angrep er det beste forsvar 

Det var ikke første gang Aum hadde brukt sarin. Året før hadde de vært involvert i en eiendomstvist i Matsumoto, og de lå an til å tape i retten. Det sies at angrep er det beste forsvar, og i denne saken var Aums forsvar å angripe dommerne med kjemiske våpen. 

I ren ACME-stil hadde Aum bygget om en meieribil til en kjemisk angrepsvogn. Bak i bilen dryppet de sarin på en kokeplate, så det fordampet og kunne spres med store vifter. Man kan si mye rart om det patentet, men det er grunner til at kjemiske våpenprogram stort sett valgte andre løsninger. 

I første utgave av Aums kjemiske angrepsvogn var kokeplaten bare en stålplate over en åpen flamme. Sarin brenner ikke spesielt bra, men det gjorde tydeligvis løsemiddelrestene i Aums sarin, og Aum fikk ganske fort behov for en ny meieribil og en ny kokeplate – fortrinnsvis batteridrevet.

Andre utgave hadde tre kokeplater, drevet av 30 bilbatterier, som raskt kunne fordampe store mengder sarin. Med et halvt tonn batterier var derimot ikke bilen spesielt rask, og da de nådde tinghuset for å starte angrepet, hadde dommerne avsluttet og dratt for dagen. 

Heldigvis for Aum var alle tre dommerne innkvartert på samme sted, og litt utpå kvelden parkerte de utenfor og startet sarinsprederen. Heldigvis for dommerne, hadde Aum stilt seg nedvinds for innkvarteringen slik at alle dommerne kom fra det med lettere forgiftninger.

Naboene på andre siden av veien var ikke like heldige. Syv ble drept og 50 ble innlagt på sykehus. 

For Aum var dette likevel en seier. Dommerne var for syke, så rettsaken ble utsatt på ubestemt tid, og ennå hadde ingen klart å knytte Aum til forgiftningen. Og ikke minst hadde Aum vist for seg selv at et angrep med sarin kan gjøre stor skade. 

Sånn sett lå det til rette for at de kunne slå til i et større angrep, og ta kontroll over styresmaktene i kaoset som måtte følge. Etter hvert var politiet også på sporet av noe. På den tiden hadde ikke Japan noen lov mot å produsere kjemiske våpen i bakgården, og politiet var generelt lite interessert i hva trossamfunn måtte finne på, men sporet av sjikane, trusler og mistenkelige dødsfall begynte å bli ganske åpenbart. 

Angrepet på T-banen i Tokyo

Da politiet bestilte 300 vernemasker skjønte Aum at en razzia kom til å komme snart, og de bestemte seg for å slå til først. Målet var å slå ut politiet ved å spre sarin på tre forskjellige T-banelinjer ved politistasjoner og politidirektoratet i Tokyo i morgenrushet rett før vaktskiftet. 

Et lite problem var at Aum ikke hadde noe sarin tilgjengelig. I frykt for en razzia hadde de kvittet seg med både det de hadde av sarin og mye av stoffene som inngikk i produksjonen.

Det er en tendens i diktaturer og sekter at man ikke sier så mye lederen ikke vil høre, og i hvert fall ikke motsier lederen direkte. Så også i Aum. Asahara ville på ingen måte høre unnskyldninger for hvorfor medlemmene ikke ville angripe som han beordret, så en stakkar måtte pent koke sammen nok sarin til angrepet over helgen. 

Litt før klokken 8 om morgenen den 20. mars 1995 gikk Aum til angrep. Fem Aum-medlemmer gikk om bord på hver sin T-bane med sarin i forseglede plastposer rullet inn i aviser. De la dem ned på gulvet, stakk hull på dem med spissede paraplyer og gikk av på neste stopp hvor en fluktbil ventet. Sarinen rant ut i avispapiret og begynte langsomt å fordampe, og passasjerer begynte å bli skikkelig dårlige. 

Til å begynne med var det uklart hva som egentlig hadde skjedd. Noen var døde, mange var alvorlig syke, og flere tusen hadde søkt legehjelp. Det tok noen timer før man skjønte at det var snakk om sarinforgiftning.

For milde forgiftninger er de flere av symptomene ganske intetsigende. Man kan få hodepine, konsentrasjonsvansker, rennende nese og tung pust. Det som derimot er ganske karakteristisk er at pupillene trekker seg sammen, ned mot størrelsen til et knappenålshode, men det er ikke helt ukjent for overdose av opioider heller. Det at pasientene hadde samme symptomer som ofrene Matsumoto, hadde nok en del å si for hvor fort man skjønte det var sarin, og kunne gi riktig behandling i tide. 

Tusenvis søkte legehjelp

Av de 6000 som søkte legehjelp var det kanskje noen hundre som faktisk var forgiftet. Resten var i stor grad det vi kaller «worried well». De var uskadet, men redde. Noen hadde kanskje milde symptomer som passet med sarinforgiftning, men litt hodepine og konsentrasjonsvansker har ofte andre forklaringer. Samtidig var det mange som ikke skjønte at de var rammet, men ble bedt om å gå hjem fra jobb eller gå til legen fordi de åpenbart ikke var bra. 

Sykehusene som fikk inn tusener av mer eller mindre forgiftede pasienter ble satt på en hard prøve, som de utvilsomt besto. Fordi sykehusene var så nøye med å dokumentere hva de så, og å følge opp pasientene over tid, vet vi nå mye mer om hvordan man håndterer nervegiftpasienter. I det hele tatt vet vi nå mye mer om de fleste sider av hvordan man håndterer et kjemikalieangrep mot sivilbefolkning. 

Imponerende håndtering

Japanernes håndtering av angrepet imponerte verden. Å rydde opp etter et sånt angrep er en kjempejobb. Sarin fordamper fort, men ikke så fort. Det kan også sette seg i klær, for så å fordampe senere. Flere redningsarbeidere ble syke av å puste inn avgasser fra pasienter i ambulanser og inne på sykehuset. Sarin er også dødelig giftig hvis man får det på huden, så man må være helt sikker på at alt er borte før man kan si seg ferdig med oppryddingen. Likevel var T-banen i nesten full drift allerede dagen etter.  

Etter å ha sovet lenge våknet til slutt også lovens lange arm, og den var rimelig morgengretten. I en serie store razziaer gjennom våren ble flere hundre Aum-medlemmer arrestert, og 16. mai ble også Asahara tatt. Det var først gjennom razziaene og forhørene etterpå at det ble klart hvor omfattende Aums aktiviteter hadde vært. Da Asahara ble stilt for retten, var det for ikke mindre enn 27 drap fordelt på 13 forskjellige tiltalepunkter. Riktignok ble han ikke dømt på alle punkter, men han ble dømt til døden for Tokyo-angrepet, Matsumoto-angrepet og en rekke andre drap. 

Hvorfor gikk det ikke så mye verre?

Man skulle tro at et angrep med sarin på flere fullpakkede T-baner ville gi tusenvis av døde, som Aum også hadde håpet. Slik gikk det ikke, og det er flere grunner til det. Den viktigste er kanskje at et effektivt kjemisk våpen består av et svært giftig stoff (stridsmiddel) og en måte å gi noen en dødelig dose av det med (leveringsmiddel). Sarin er et stridsmiddel godt som noe. Typiske leveringsmidler derimot er kjemikaliegranater, flybomber og sprøytetanker, ikke en hullete pose gulvet. Aum hadde et kjemisk stridsmiddel, men om de hadde et kjemisk våpen er litt mer åpent for tolkning. 

Et annet problem for Aum var at sarinen de hadde ikke var spesielt ren. De hadde måttet lage den over helgen, og hadde ikke tid til å isolere sarinen fra løsemidler og biprodukter, så de hadde vesentlig mindre sarin enn de trodde. 

Så er det det at kjemiske våpen i utgangspunktet ikke er så effektive. Aum investerte store ressurser i et kjemivåpenprogram, som i grunnen ikke oppnådde stort. Det hadde stater gjort før dem også, men stort sett har kjemiske våpen endt opp med å bli først et pengesluk og så et avfallsproblem. Det er en tendens til at verdens land lettere går med på å forby våpen som er grusomme, men ikke spesielt viktige, enn våpen land faktisk baserer avskrekkingen sin på. Kjemiske våpen faller nok litt i den første kategorien. En ting er at det er stor forskjell mellom å ha et giftig stoff, og det å forgifte noen med det, men det er også relativt lett å beskytte seg med vernemaske og beskyttelsesdrakt. Det betyr på ingen måte at kjemiske våpen ikke skaper mye lidelse, frykt og kaos, men de er kanskje ikke så mye «weapons of mass distruction» som de er «weapons of mass disruption». 

Et nytt kapittel 

6. juli 2018 ble Asahara og flere andre Aum-medlemmer hengt for sarinangrepene i Tokyo og Matsumoto. Om det avsluttet et kapittel i kjemivåpnenes historie, begynte samtidig et nytt. Samme uke døde Dawn Sturgess på sykehus i Salisbury i England etter å ha blitt forgiftet med et novitsjok-stridsmiddel, men det er en historie for en annen gang.