«Finn Lied. Motstandsmann og samfunnsbygger» er navnet på boka som historiker og forfatter Li lanserte for en fullsatt sal på Deichmanske bibliotek i Oslo den siste dagen i februar.
Statsråder og kolleger på plass
I forsamlingen satt tidligere Ap-statsråder, som Gudmund Hernes og Bjørn Tore Godal. På første benk møtte vi også en av en førstehåndskildene til boka. Den nå nitti år gamle ingeniøren Erling Diesen var blant annet generaldirektør i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Han arbeidet tett med Lied, som styremedlem hos FFIs avlegger og nabo Institutt for energiteknikk (IFE). Her ble Lied styreformann. Diesen og Lied satt begge også i programkomiteen i partiet sitt. Siden møttes de ofte i mer selskapelige former, i det de kalte Energiveteranene.
Før lanseringen på Deichman startet, kunne Diesen fortelle oss noe som også er et poeng i biografien:
– I IFE-styret satt Lied. Der var også Jens Christian Hauge. Begge var sentrale motstandsmenn. Men det var verd å legge merke til at de alltid bare snakket om etterkrigstida. Aldri om krigen. Aldri.
De enorme oppgavene
Etter Tore Lis mening bærer både hans egen hovedperson Lied og dem rundt ham tydelige fellestrekk med mennene som beskrives i C.P. Snows prisbelønte etterkrigsroman «The New Men». I begge tilfeller dreier det seg om unge menn, ingeniører og forskere. De pålegges til dels enorme utviklingsoppgaver som de må løse, både under krigen og like mye i oppbyggingen etter. De griper disse sjansene begjærlig.
Den nasjonale strategen
Under krigen var Finn Lied aktiv grensekurer mellom Trøndelag og Sverige, selv om han tidligere var erklært som stridsudyktig. I gjenreisningen og utviklingen av det moderne Norge skulle han bli en hovedaktør. Stikkordene er forskning og industriutvikling, energi- og forsvarspolitikk.
Den nasjonale strategen Lied ble utad mest kjent som industriminister i Trygve Brattelis første regjering, i 1971-72. Der gikk han i bresjen for utformingen av oljepolitikken, med Statoil som kronen på verket.
Den første Statoil-sjefen Arve Johnsen var invitert til lanseringen. Han samarbeidet tett med Lied. Johnsen var dessverre forhindret fra å delta, men på storskjerm, i et tidligere NRK-opptak, fortalte Johnsen hvordan Lied kom til ham og ba om at han tok ansvaret for å starte et statlig oljeselskap – det Statoil som i dag er blitt Equinor. «Jeg ba om 24 timers betenkningstid. Men jeg hadde allerede bestemt meg», sa Johnsen.
Det var likevel mest fra sin posisjon som forskningsleder og senere direktør for FFI at Finn Lied gjorde sin innflytelse gjeldende, ofte i tospann med nevnte Jens Christian Hauge. Statsminister Trygve Bratteli brukte ham også flittig.
Den lengstsittende
Finn Lied var uten sammenlikning den FFI-direktøren med lengst tjenestetid. Han ledet instituttet fra 1957 til 1983. Dette ble en blomstrende periode med mange suksesshistorier. Ukjent for mange var likevel at han i sin funksjonstid allerede var svært opptatt av det som da var et lite, men i dag markant område for instituttet: Utvikling av nisjer innenfor romvirksomhet, for eksempel i form av små satellitter.
Det var ikke noe poeng for Lied å late som om Norge skulle få sendt mennesker til månen, påpeker biograf Li. Men ved å lære seg teknologien grundig kunne Norge hevde seg, uten å være avhengig av å hente mye kunnskap og teknologi fra andre.
Etableringen av den norske jordskjelvstasjonen Norsar – også Lieds verk – kan sees i samme perspektiv. Tanken gjenkjennes videre i utviklingen av Statoil: Den beste forberedelsen er at grunnleggende kunnskap er på plass hos egne forskere og ledelse. De må være villige til å bli «skitne på hendene». Dette er ikke skrivebordssysler. Det er nybrottsarbeid.
Blanke dørstokker
Dagblad-kommentator Marie Simonsen og en av Lieds etterkommere i FFIs direktørstol, Nils Holme, deltok i panelet. Den nå 86 år gamle Holme overtok som direktør ti år etter Lieds avgang, da han etterfulgte Erik Klippenberg. Holme ledet instituttet fra 1993 til 2001.
Det er utallige historier om Lieds særheter, som at han mislikte at medarbeidere krysset plenen eller at de kom bare litt for seint på jobb. Slikt ble straks påtalt. Da han ble industriminister la han igjen et brev til sin vikar, hvor han understreket at FFI-dørstokkene skulle lakkeres: De skulle ikke bli matte i hans fravær. Han oppdaget at statsråddørstokken i Y-blokka også var nedtråkket og matt. Ingen tok affære, selv flere dager etter at han hadde uttrykt sin irritasjon. Dermed tok han med lakk og pensel og gjorde det selv.
Holme husket noe Lied sa etter statsrådperioden sin.
– Han hevdet at han med sin store arbeidskraft kunne gjøre unna direktørens jobb i løpet av en lørdagsformiddag. Dette var ikke hans nærmeste underordnede så imponert over. Samtidig fordamper mange slike inntrykk med tida. En viktig side ved Lied var at han viste svært stor tålmodighet dersom et prosjekt gikk feil.
– Selve prosjektmodellen ved FFI er også hans fortjeneste: Den er beholdt. Den går ut på at enhver forskningsaktivitet organiseres i nettopp prosjekter. Som regel av to til fire års varighet, og med et eget budsjett. Det er ikke et fast kontor som skal løse et problem. Modellen ga mer rom for å feile, eller innse at spørsmålene måtte stilles annerledes enn først tenkt.
– Mens søsterinstitutter i andre land opplevde å bli innskrenket eller nedlagt da den kalde krigen var over, var dette en modell som gjorde at FFI fikk nesten for mange nye oppdrag fra Forsvaret.
Elitistiske råskinn
Under arbeidet med biografien oppdaget Tore Li stadig mer om sin nesten-navnebror: «Jøss, var han DER også?!» Lied ble på 70-tallet betegnet som «supermannen i teknokratiets presteskap». Ap-politiker Einar Førde skal en gang ha sagt: «Kva vil Lied overlate til dei folkevalde?». Underforstått: Helst minst mulig. Li understreker at det nok ikke var helt slik det framsto for Lied.
På sitt vis var han for eksempel en naturvenn, som så at både vekst og vern var viktig. Et annet poeng er at han så større farer i CO2-utslipp enn i datidas store tema, som var sur nedbør.
Marie Simonsen mente at biografien er «candy for nerder». Hun konstaterte at Lied og hans politiske kollegaer hadde mer makt enn hun var klar over.
– Disse gutta var noen råskinn. Lied og Johnsen etablerte Statoil og bestemte hele oljepolitikken uten innblanding fra noen. De sto for et opplyst enevelde som var ekstremt elitistisk, de var utrolig arrogante og de hadde en selvtillit uten like.
Likevel: Framtidsvisjonene var det etter hennes mening lite å si på.
– De politiske prosessene var ekstremt korte på denne tida. Jeg lurer på hva Lied ville ha tenkt om at de ennå ikke får Follobanen til å gå, og at hundre ansatte på kommunikasjonskontoret nå er så utslitt at de må få egen massør.
Pensjonistens frustrasjon
Familieliv var ikke Finn Lieds sterke side. Han var stort sett alltid på jobb. Det døgnkontinuerlige engasjementet hans startet med morgengymnastikk, sju dager i uka.
Men alt har sin tid, også den politiske innflytelsen.
Tore Li beskriver hva som skjedde da Lied blir pensjonist, på 80-tallet. Sammen med gamle Ap- og LO-kjemper som Tor Aspengren, Jens Christian Hauge og Haakon Lie bekymret han seg over partietterkommerne: Kongsberg ble restrukturert, forskningsrådene ble sammenslått, kraftforsyningen markedsbasert og Statoil delprivatisert. Lied så at han ikke lenger hadde avgjørende innflytelse på utviklingen.
I de siste leveårene sine gledet han seg likevel over det mye rikere Norge som han har vært med på å skape.
Tilfeldig biograf
Det beror på en tilfeldighet at akkurat Tore Li skulle skrive denne biografien. Han besøkte Finn Lied hjemme det siste tiåret av hans liv, fordi han hadde noen spørsmål knyttet til romforskning.
– Det var del av doktoravhandlingen jeg arbeidet med. Lied var godt forberedt, som han alltid var. Han hadde papirene framme og temaet klart for seg. Men på et tidspunkt tror jeg han ble lei av å snakke om det. Så jeg spurte ham hvordan karrieren hans startet. Da begynte han å fortelle. Om hvordan svenske grensesoldater arresterte ham i 1942, mens han smuglet tungt radioutstyr over til Trondheim. Det trengtes for å rapportere om tyske flåtebevegelser.
– Jeg tenkte: «Gudbedre, her er det flere spennende historier enn FFI og Statoil!». Skulle jeg noen gang skrive en biografi, måtte det bli om denne mannen. Og slik er det blitt. Men jeg skjønte ikke i starten hva jeg hadde begitt meg ut på, avsluttet en åpenbart fornøyd forfatter.
Han har grunn til å glede seg: Biografien er blitt en ny og viktig tilføyelse i den norske etterkrigsfortellingen. Finn Lieds mangfoldige historie er nå endelig nedtegnet, i sin tilnærmede helhet.
Du kan lese mer om boka og bestille den fra Aschehoug
Forfatteren Tore Li
Li (f. 1959) er dr.philos. i forskningspolitisk historie, forfatter og utreder. Han har tidligere skrevet bøkene FoU-politikk i USA (2001), Government and Research (2017) og Forskning og teknologi for ferdrelandet (2019). Finn Lied - motstandsmann og samfunnsbygger er hans første biografi.
Arrangementet var et samarbeid mellom Aschehoug og FFI.